Category Archives: Tekst

Fallet og forfallet.

Untitled

Like vedsiden av stolen med klærne du aldri gidder å brette sammen, står benken som stadig minner meg på at valget ditt hadde vært enkelt dersom livet hadde presset en slipt kniv mot strupen din; at du, ved en ørliten mulighet, hadde valgt meg bort. Sannheten er at du fremdeles sammenligner meg med henne. Selv når vi elsker, hver gang jeg gjør mitt ytterste for å tilfredsstille ditt indre begjær. Selv da er det som om det ligger et tomt rom av uforløst savn mellom oss. I glippen mellom brystene mine og ditt. Denne millimeteren med luft, som egentlig er en anatomisk fasinasjon for meg, er grunnen til at du snart pakker sakene dine, tar med deg benken i ubehandlet eik, og forlater meg.

Det hadde vært enklere dersom jeg hadde hatt mot til å konfrontere deg med sannheten du har fortrengt. Tiden kommer, selv hos feige jævler som oss. Hver morgen, når du drikker juice fra saftbygda ved kontorbenken på kjøkkenet, og jeg leser en bok du har gitt meg i forsøk på distraksjon, kjemper jeg en kamp om tålmod og selvbeherskelse. For jeg er den feigeste av oss. Jeg vet så inderlig at du kun elsker meg for det røde håret og rulle-rene, for at det minner deg om hun du en gang elsket. Hun du skriver om og gråter over. Jeg er den feige, som lar deg penterere meg i følelser blandet av kjærlighet og sorg. Jeg er feig som godtar hvor feig du er.

Hvorfor vi fortsetter å drikke fra hvert vårt glass, i denne monotone stillheten, kan vi takke livets ironi for. Sannheten er at jeg er damen du elsket og savner, jeg er hun du sammenligner meg med. Desverre kan du ikke minnes hvem jeg var. Delen du falt for har forduftet i takt med samlivet, misnøyen, i takt med faenskapen vi har skapt. Og denne faenskapen og feigheten er det eneste vi kjenner til, det eneste som får oss til å fungere. For det er akkurat det vi gjør—vi fungerer, feige som faen, med hvert vårt glass med juice og sporadisk penetrering i et rom hvor en benk, i ubehandlet eik, er det eneste som er igjen av det som var.

_

Alt jeg har skrevet er fiksjon, bortsett fra det som er sant.

_

In other words: A short story about a relationship in decay.

Prega

Jeg fanges av tunge øyner
prega, mørke, vanskelige sinn
som tiltrekker meg og etterlater
en bitter smak av avsky
Jeg liker smilet
hvor stort der er
hvor dypt han ler av meg
av hvor teit jeg er
hvor lett livet er
når han glemmer alt det dystre

Jeg liker tenna
prega av kaffe
prega av tidligere fall og annet faenskap
snusen som kommer til syne når han ler
Jeg liker håret
helst vil jeg jeg se det bustete
uflidd
alt som ingen andre får se
det som skjuler seg under capsen
som faenskapen han bærer med seg
under overflaten
dag ut og dag inn
men som ofte taper mot lykken
av varm kaffe hver morgen
heit, skitten sex
nærhet

For sånn er han
og sånn liker jeg han
vanskelig og jævlig
med en voldsom trang til nærhet
hold meg
sov med meg
stryk på meg
du trenger ikke ligge med meg
bare hold meg
ordene har brent seg i meg
jeg innser at kjærligheten ikke er som
man trodde da man var barn
den er vanskelig og vakker
skjør og skremmende
alt jeg vet for sikkerhet
er
gi meg elendighet
en vanskelige mann
og jeg blir.

I det minste til daggry.

_

Alt jeg har skrevet er fiksjon, bortsett fra det som er sant.

To

Jeg vet du er et annet menneske
et annet vesen
en mann med klare grenser
ubegresentet, likevel
Ta meg inn til ditt maskuline selv,
vis din feminine side,
la meg ta tak om dine baller
eller om ditt hjerte
La meg se deg svak,
i regnet,
forlat meg der,
forlat meg ved sengekanten
tårefull og full av anger
hat meg og elsk meg
la oss sammen kjenne
hvordan vi rører ved hverandre
stygt og jævlig
sårt og vakkert

Kast meg ut av ditt liv,
slipp meg dog inn igjen
Tenk aldri på konsekvenser,
la meg ligge igjen for å drukne
i våre synder, jeg kan bære dem alene
Ta valg uten frykt
La meg vokse og lære
Gi meg straffen jeg trenger
for å elske deg så høyt som jeg gjør.

Give a litle..

RNDM WEEKEND

Jeg husker på ungdomsskolen, da vi skulle bli kurset i jobbsøkning. Hva er det mest negative med deg selv? Vi ble rådet til å skrive noe som egentlig var positivt – jeg tar ofte litt for mye ansvar, er perfeksjonist etc. Jeg sa alltid det da noen spurte, men jeg har aldri sett på meg selv som en perferksjonist. Jeg jobber effektivt og når noe er bra, er det bra nok. Det handler om å ikke pirke for lenge dersom man i utgangspunktet er fornøyd, og levere arbeidet før bismaken kommer. For et arbeid vil alltid kunne justeres bittelitt til. 

Read More

Poetic sunday

Monocrome

Om å miste motet til å skrive handler ikke om å miste motet. Jeg tror jeg er en slapp jævel som har lagt pennen på hylla (selvsagt metaforisk, ingen skriver for hånd), for jeg orker ikke presse ut tekster som ikke eksisterer. En hundredel av meg er irritert over at livet mitt mangler motgang, resten setter pris på romantikken. For den blomstrer, kjæresten min er finere og har lengre skjegg en aldri før. Jeg tok meg selv i å takke Gud for det i dag tidlig. Sa det ikke til han, han liker ikke Kristendommen. Jeg vet ikke om jeg gjør det lenger, jeg heller. Mine to nærmeste venner har omfavnet verden – hun ene nyter livet og burgere og flea markets med kjæresten i Brooklyn, hun andre har forlatt Oslo for godt og flyttet til København. Jeg ser i bøkene hvor det står skrevet med CAPS LOCK at jeg SKAL FLYTTE TIL UTLANDET ETTER WESTERDALS. Noen setninger har til og med en strek under seg. Jeg brøyt et løfte. Noen ganger er jeg redd det er på grunn av kjærligheten, andre ganger gir jeg faen, som regel tenker jeg klart og ser at det var et lurt valg. Og hei, verden venter på meg til den tid kommer og Oslos gater luker fremdeles spennende. Og med en aldri så liten følelse av ensomhet, passer det bra at jeg må passe katter på Oslo Øst i helgen; jeg har god tid til å skrive om en følelse jeg ikke har kjent på en evighet og i andre etasje står et stort badekar. Jeg forventer en poetisk søndagskveld – kanskje noe i denne duren:

Om han bare hadde ligget vedsiden av i dette glovarme såpevannet, kunne de ledd og kysset med skum på nesen, som Adam og Lena i Girls. Om bare leiligheten stod i en støvete loftsleilighet i Berlin, hadde hun kanskje glemt rastløsheten. Om alle hennes venner hadde hatt bena plantet på jorda i samme gate, kunne de levd lykkelig i alle sine dager, som gjengen i Friends. Fuck feel good, hadde han sagt – for livet er ikke en dans på roser (beklager klisjeen) og her venter ikke rastløse sjeler på hverandre, de griper om strupen på ethvert energisk øyeblikk i håp om å overleve søtti år til på denne kloden. 

God søndag.

_

Sukkulenten

51ff81c6920ed03a3451a0a7140785b5f77443f1ef54fde064d6e2f0e39e9e4a

Jeg vet ikke om det var fordi  jeg stadig hadde en fuktig truse, eller på grunn av mine grønne fingre, men fra dag én har han kalt meg Sukkulenten. Vårt forhold var en fuktig affære på alle måter. Han drakk seg full hver dag, jeg var kåt tjuefiresyv og sammen var vi en salig blanding av et trist, alkoholisert ektepar og ukjente på jakt etter spenning. De tungene øynene som møtte meg hver morgen, de sjelvende fingrende før han rakk å åpne en øl, det dehydrerte smilet og de kraftige skuldrene. Jeg falt for pakken; at selv hvor tragisk han var, var han vakker, omtenksom og kjærlig. Det var verre for han tror jeg. Jeg så på han med apatiske øyner og kysset han bare etter at vi hadde elsket. Det var en fin balanse – jeg tilga han for alkoholproblemet, han tilga meg for mangel på kjærlighet. Vi forlot hverandre etter tre år, uten en eneste krangel. Jeg går nå, sa jeg lett og ledig, med sekken på ryggen. Han nikket, blunket til meg med de tungene øynene og sendte meg en liten skål i luften. Flirende gikk jeg ned trappen og tenkte på alle de håpløse forholdene man må gjennom iløpet av livet. Dette var i det minste ikke bortkastet. Han kalte med Sukkulenten. Det vil jeg hete for alltid.

_

Alt jeg har skrevet er fiksjon, bortsett fra det som er sant.

 

Kjærlighet og andre misforståelser

Untitled

Og bare timer etter at jeg hadde sett morgenen romantisk for meg, slo lynet ned i bakgården og han gikk ut døren. Nok en gang sitter jeg paff i sofaen uten å forstå hva som egentlig skjedde. Min mors stemme klinger i hodet som en forbanna kirkeklokke altfor tidlig søndag morgen: «Les Mars og Venus, jenta mi». Min mor har alltid forsikret seg om at jeg aldri må glemme at mennesker er forskjellige, spesielt mann og kvinne. For hver hjertesorg har hun ledd og sagt at jeg kommer til å se tilbake på det hele med humor, at jeg lærer underveis. Hun avsluttet samtalene med et eller annet om respekt og sympati. Jeg hørte aldri etter, mente kjærligheten og livet generelt burde vært enklere.

Det er mange år siden første gangen jeg gråter over en mann. Han sa jeg var for liten og ung til at vi kunne være kjærester. Jeg forstod ingenting, selv om han var tre år eldre og jentene i klassen hans hadde dobbelt så store pupper som meg. De er fremdeles små, puppene altså, men nå vet jeg at de aldri er grunnen til misforståelsene. Det hadde nesten vært enklere, for som regel er det enda mindre bagateller som skaper uværet i hverdagen. Og de kommer som regel alltid de gangene jeg har gledet meg mest til å feire både kjærlighet og livet. Er det en ting jeg aldri lærer, så er det å glemme alle forventninger. For selv om jeg drømmer om å dele kaffekopper som et gammelt ektepar en lørdags morgen, fordi jeg liker å våkne tidlig og lese et magasin med radioen i bakgrunnen, kan hverdagen være annerledes for den andre parten. Plutselig blir god morgen byttet ut med jammen, og før man rekker å ta tak i bagatellen er uværet kommet for å bli.

Det er en time siden han gikk. Leiligheten er musestille og dramatikken har etterlatt seg tens energi i alle rom. Hva faen skjedde? Var det deg eller meg? Dette er retoriske spørsmål, tenker jeg. Hvem som startet det hele er uviktig, for romantiske morgener kan gi bitre øyeblikk før man vet ordet av det. Det er veien videre som er viktig. For det gjelder med kjærligheten som med livet generelt – lynet slår ned helt uforventet, og det eneste man kan gjøre er å ta en lang dusj, vaske bort all irritasjon og lytte på en erfaren mor. Det er sant det hun sa; jeg lærte underveis; selv om ting burde vært enklere, kan man ikke dvele på faenskapen. Og med det drikker jeg min egen kaffe og den halve koppen han satt igjen, før jeg tenker at pytt, det er jo bare kjærligheten eller en annen idiotisk misforståelse.

_

Alt jeg har skrevet er fiksjon, bortsett fra det som er sant.

 

Syklus

Untitled

Sommeren var så vidt over da vi elsket for siste gang. Vi hadde kranglet tidligere samme dag, likevel kom han på døren før det ble mørkt. Vi sa ingenting, alle ord og uttrykk var brukt; all frustrasjon og sinne hadde fått sitt utbrudd. Uværet hadde stilnet. Jakken falt i gulvet, han løftet meg og bar meg i seng. Vi stirret hverandre i øynene hele akten, aldri hadde jeg følte meg så elsket. Begge viste det var adjø. Forpliktelsene, lovnadene og fremtiden forsvant i tankt med tunge åndedrag.

Read More

Skjønnhet

9664550951_e345f75dd5_oUntitled

På fremsiden av vårens utgave av magasinet Henne Vakker: Alt om Anti-age, botox-guide, stamceller reparerer huden, sprettrumpe på 6 uker, få eksperttips på bleking av tenner, rens huden yngre, alt om fettsuging, flat mage for alltid. Wow! Er det rart dagens damer er usikre?

Da jeg bestemte meg for å gå i en mer kommerisell retning med bloggen, var det viktig for meg å sette visse retningslinjer – viktigst: En så kalt skjønnhetsspalte skulle utestå. Ingenting sårer meg mer enn tanken på hvor opptatt vi er av den slags, og jeg er helt sikkert en av de værste. Jeg sluker det meste av tips og triks, og til slutt sitter jeg som en rosin på soverromsgulvet, med detoxsmoothien i den ene hånden, ansiktsskrubben i den andre, og angrer på at jeg i det hele tatt leste de hundrevis av artiklerene i de hundrevis av magasinene. Hvorfor er det ingen som forteller oss hvordan vi kan koble ut alle tanker som handler om utseende? Hvorfor er det ingen som lærer unge jenter og damer at det er den indre skjønnheten som først og fremst former vår sjarm?

Read More

LØGNER

flower

Her jeg står og snitter roser, og skammer meg over alt jeg ikke har turt å si eller skrive, innser jeg det; jeg er feig. Jeg hadde ambisjoner om å gi ut en roman. Hobbyerotisk og romantisk. Kritikerne; VG, Dagbladet, de nasjonale tidsskriftene, hadde sammenlignet den med Fifty Shades of Grey. Jeg hadde blitt sykt skuffa, men satt pris på omtalen. Selv skulle jeg lest den høyt med en følelse blandet av stolthet og skam. Min mor hadde sett bort under mesteparten av høytlesningen, men smilt pent til kameraene etterpå. Et smil av typen ’dette er min datter, hun er forfatter og kunster.’ Jeg hadde kremtet høyt før de første ordene og tullet om at det var nok en bok om sex og kjærlighet. Ironisk distanse. Strategisk for å være den første som hadde sagt det.

Read More

Post Navigation