Category Archives: Mandagsbarn

Posttraumatic creativity disorder

that which i loveUO S11

And she’s back again. Som et mandagsbarn, på en tirsdag. / Jeg har praktisk talt isolert meg i en liten visuell verden. Det har vært fint, men mest slitsomt. Likevel fikk jeg levert i dag, like etter trettenførti. Tilbakemeldingene var bra og derfor ferier jeg med mørk kakao, en god bok, musikk, litt magekiling og kanskje en halvbra film på kino. Det er viktig å få et pust i bakken før man trer i gang med et nytt prosjekt. phew.

Det er rart hvor stresset man blir, når hjertet ligger så dypt i arbeidet og hodet så langt utenfor. Det virker som om man svever, nesten. Det hender jeg jobber i flere timer uten å i det hele tatt registrere det. Det er det man så fint kaller flytsonen, på det kreative språket. Flytsonen er visst noe etterlengtet, som terapi. Men noen ganger fjasete, man legger ikke merke til alle feilene man gjør og plustelig sitter man der med noe som er langt fra konseptet og bare ser bra ut. Noen mennesker er rare sånn, er så opptatt av å perfeksjonere arbeidet, glemmer det grunnleggende. Glemmer nesten å puste. Jeg antar at jeg er en av dem. Men hvorfor blir vi så stresset, når vi innerst inne vet at det går bra til slutt?
Read More

Fra en tynn snor til en rød tråd

Skjermbilde 2012-10-29 kl. 16.47.18Skjermbilde 2012-10-29 kl. 16.46.55

Mennesker har en tendens til å gå i sine egne fotspor, følge sine egne uttrykk. Flere prater stadig om hvor spontane og kreative de er, hvordan de alltid finner nye sider ved seg selv når de jobber, og at de alltid er på jakt etter utfordring og spennende visuelle løsninger. Sannheten er at de fleste er blinde for sitt eget mønster, ser ikke sin egen begrensning. Går aldri lengre enn et par tær utenfor den så veldig omtalte boksen.

Etablerte kunstnere har helt klart en tradisjonsrik arbeidsprosess. Det trenger ikke å være noe negativt, i den forstand, men for å oppdage dette mønsteret, må man vel innom flere felt, prøve ut forskjellige ting? Rocky Schenck, som jeg intervjuet for en stund tilbake, fortalte om de utellige uttrykkene han hadde jobbet med, og han mener at han fremdeles er under utvikling, at han fremdeles oppdager nye måter å uttrykke seg selv på. For oss unge, uerfarne, handler det vel om å tørre å gjøre nye ting, ikke påstå av vi er utlærde og at vi allerede har fått «vår egen strek» og et personlig uttrykk. For da er vel spenningen borte, eller?

Hvordan klarer vi å utvikle oss, naturlig? Ikke etterligne andre, finne oss selv, la oss inspirere, men ikke imitere? Det må da finnes en vei utenfor boksen, eller kommer alle sånne desperate forsøk til å gjøre oss til en parodi av oss selv?
Read More

Amour, Lieben, Amare, Kjærleik.

.Me & You Show Sign

Hei. Dette er mandagshypotesen som ble en oppfordring. Visste du at dårlig samfunnsmoral og fremmedfrykt står noen ganger, altfor ofte, i veien for ekte kjærlighet? Da jeg var barn ble jeg aldri fortalt hva homofili var. Det var rett og slett utenfor min families hverdag; en unaturlig og unødvendig samtale. Barn ble på den tiden heller aldri eksponert for den slags gjennom media. Likevel klarte jeg å falle for en jente da jeg gikk i femteklasse. Hun hadde langt krøllet hår og fregner, minnet meg fryktelig mye om Trine i Mot i Brystet. Det var på en ungdomsleir, og jeg tenkte på henne minst en mnd etter hjemkomsten. Jeg visste hva det var; forelskelse.

Selv om jeg ikke tenkte noe over at det var en jente, er det mange som blir overrasket første gang de faller for det samme kjønn. Noen faller i bakken av sorg og redsel, glemmer den gode kriblingen og det fine ved tiltrekkelse. Hvorfor? Fordi noe eller noen har fortalt dem at det er feil, samfunnet har bygd opp en rekke kjelsord basert på homofili, og de fleste som ikke kjenner noen som er det har fordommer, bygger opp forsvarsmekanismer og reagerer med fremmedfrykt og forakt. Er det ikke rart, egentlig helt jævlig, at mennesker skal sees ned på når de opplever noe så fint som kjærlighet?
Read More

"From worries to warrior"

Untitledself
I går surfet jeg youtube under lunjsen, som vanlig. Falt over et intervju av Kelly Cutrone, til et tilfeldig nettmagasin, og hun vekket meg, nok en gang: forskjellen på ambisiøse damer som klarer seg i bransjen og de som ikke gjør det, er at jenter med ben i nesa, de som er smarte og klarer å holde hodet kaldt under hvert press, og ikke minst ser på nedturer som lærdom og utfordringer, tråkker på dem som legger seg ned og gråter når ting blir vanskelig.

Men hvordan blir vi disse powerdamene? Hvordan klarer vi å svelge klumpen i halsen når verden stritter i mot som en gretten gjeit? Er det tanken, nok en gang, eller må vi bare skjerpe sansene, godta at vi er ufullkomne og alltid under læring? Kanskje hvis vi ser på alt, da mener jeg alt, som livets skole og slutter å tenke på at alt skal være himmelblått og stjerneklart, så setter vi pris på det slaget i trynet i ny og ned? Tar i mot og slår tilbake? Read More

Drøm ei, lev.

UntitledUntitled
For ikke lengre enn et år siden intervjuet jeg Jostein i Fivrel. Han fortalte åpenhjertlig og inspirerende om hvorfor og hvordan han og kjæresten, Mariell hadde forlatt tryggheten og flyttet til London. For det første følte jeg meg med ett fengslet, jeg satt jo tross alt fast i et stabilt og fint forhold hjemme i Oslo. For det andre fikk jeg lyst til å reise mer. For det tredje gikk det opp for meg at livet virkelig er enkelt. Jostein var nemlig uredd og veldig veldig smart, avsluttet intervjuet med et viktig poeng: man må prøve, og går det skikkelig galt, kan man jo alltids flytte hjem til mamma og jobbe et år på butikken. (Les hele intervjuet her.)

Jeg, som har hjertet plantet dypt i magasinbransjen, har vel alltid innsett svakheten i det Norske markedet. Ja, man skal aldri kimse av fremtiden, eller være feig og forsvinne til utlandet fordi man ikke gidder å dra lasset alene, men man skal heller ikke bli på trass. Eller fordi noen andre sier du skal det. Eller fordi du elsker noen så fryktelig høyt at avstand er uaktuelt og brudd er enda mer utenkelig. Takk og farvel ambisjoner, hei kjærleik. Nei. Hvem er det som tar valgene i livet vårt? Autoriteter, angsten, galskapen, kjærleiken eller drømmene?

Read More

Fordi du er skamfin

Da jeg var liten og var tvunget til å gå rundt med kleine musefletter,  dongrigreier og tøysko, fortalte pappa meg at jeg var den fineste han viste om. Jeg hadde kallenavn som prinsesseveronica, skatten, snupp, snuppeline, vesla, søta. The list goes on. Jeg ble selvsagt instatly en pappajente og selv om jeg ble oppfordret til å kalle han sjefen og the boss tilbake, likte jeg det, og hadde kalt han det uoppfordret. Vi kaller hverandre for sånt fremdeles. Jeg er fremdeles skatten og han sjefen.

Jeg tror det er viktig å opparbeide god selvstillit i tidlig alder, bli fortalt hvor vakker man er selv om sannheten er at sveisen er grusom og genseren værre, for sånne overfladiske greier er jo virkelig ikke hva som definerer skjønnhet. Jeg smilte jo som en kineser og var det lykkeligste barnet i bygda, klart det er vakkert. Barn er ofte heldige sånn; blir konstant minnet på at de er livets gull, men ved et tidspunkt stopper det opp i det sosiale. Plustelig er sveiser og klær ting som må bli sosialt akseptert. Man glemmer kinesersmilet og hva som befinner seg bak overfladiske sømmer og finstrigla hår. Mennesker mobber og stadig flere blir offer for sosiale drittkoder, glemmer at de er prinsesser og forblir skadet i lang tid. Noen for alltid. Har vi glemt hvor skjønnheten egentlig kommer fra?

Read More

Kalde neser og hundrevis av postkort

a sunday in octoberUntitled
Denne mandagen vekker minner fra barndommen. Jeg kan nesten lukte hvordan kulden sniker seg inn gjennom vinduskarmer og små sprekker i gammelt tre. Det lukter frostrøyk og sammenkrøllet tær i alt for kalde sko. Jeg lukter mennesker som holder fast i sommeren, som nekter å innse at vinteren kommer og at det er viktig å nyte høsten óg. Jeg mener, jeg savner sommeren, men høsten er annerledes i år. Høsten som alltid ønsker seg selv velkommen ved å dytte et lass av negativitet i ansiktet mitt, har enda ikke satt sine spor. Ikke annet en kald nesetipp og store skjerf. Det er noe sjarmerende med det å loffe rundt i flere lag med klær og søke varme innendørs. Det å sitte inne får plustelig en helt annen mening.

Hvorfor har vi knyttet høsten til depresjoner? På grunn av mørket og kulden? Sannheten er vel enklere enn som så: høsten er bare nok en årstid, og negativiteten er tilknyttet helt andre ting enn den. Det ligger i tanken, vet dere. Er det kanskje sånn at høsten kan bli favorittårstiden så snart vi ser litt annerledes på den? Ønsker den velkommen, omfavner, nyter? Litt kulde og mørke kan vel ikke skade et nordisk hjerte? Heller inspirere og motivere, eller?
Read More

En natt i Tokyo, et døgn i København.

Et døgn i København

Da jeg var forelsket og forlovet sendte hundrevis av lesere meg mailer hvor de spurte om hvordan vi opprettholdt kjemien og forelskelsen. Jeg hadde aldri et skikkelig svar, for det er en jobb, virkelig. Men får jeg mailer nå er alt så mye enklere; for er man alene kan man forelske seg i alt og alle hele tiden, og konstant mate kreativitet og inspirasjonlivet med nye impulser. Alt handler om å være åpen for ting som kommer, og nyte veien vel så mye som målet. Ukens mandagsbarn er langt mindre tekstbasert, men forhåpentligvis like inspirerende. Jeg takket nemlig ja til en spontanreise til København for å jobbe freelance for Vixen. Forelsket meg i alt og alle. For sånt skjer når man er et jamenneske, og slipper alt man har i hendene for å bare gjøre det man har lyst til akkurat der og da. Det er jo så enkel; har du lyst, har du lov.  Read More

en verden av muligheter

I forrige uke åpnet jeg Sammen.Brudd av Edy Poppy. Etter femten sider og et oppslukt hjerte møtte jeg henne på Westerdals. Jeg vet veldig godt at hun underviser der, men likevel falt jeg sammen som en fjortenåring, måtte ta meg sammen for å ikke kaste meg over henne av begreistring. I stedet pustet jeg tre ganger, tok med meg boken og ba om signering. Hun ble som forventet, veldig glad. Jeg ble som forventet, veldig inspirert. Etter å ha snakket en stund spurte jeg om hvor lenge hun hadde jobbet på Anotomi.Monotoni, som er favorittboken min, og idét hun svarte syv år, kjente jeg at et lite, symbolsk lokk falt over utholdenheten min og jeg hadde egentlig mest lyst til å gråte. Istedet nikket jeg og jattet med om at tålmodighet og styrke er det som skal til for å fullføre en bok.

Jeg ble, som de fleste andre blir når noe uforutsigbart kommer i veien for drømmene; redd. Vi blir altfor fort redde for å feile, så redde at noen av oss legger bort pennen og platene og glemmer hvorfor vi egentlig driver med det vi gjør; det gir oss noe. Hvorfor skal bittersøte sannheter og negative tanker være hindere og ikke bare interessante utfordringer? Hvorfor blir vi så redde, når vi har visst det hele tiden – at dersom vi vil noe, så må vi ta utfordringene på strak arm. Er det kanskje sant at det ikke er de dagligdagse utfordringene, men oss selv, som er vår største fiende?

Read More

"Let’s get married and move to Paris!"

colorful lifeNy hypotese: jakten på det optimale står i veien for livet. En gammel kjærlighet sa det klart; jeg lever ikke i en filmatisk dramaserie med klimakser i hver episode. Jeg nikket, tenkte han var dum, at bare de som fantaserer og drømmer kan kjenne pulsen øke av hverdagslige klisjeer.

Jeg har nok alltid vært sånn; opptatt av å drømme stort, tenke langsiktig, sett ned på alle som har godtatt det middelmådige. Hvorfor lever du ikke? I perioder droppet jeg all form for sosialisering for å jobbe med oppgaver eller for å skrive lister over ting jeg måtte gjøre i løpet av året. Plutselig hadde året gått og alt jeg satt igjen med var en tynn blekke av røde påminnelser og kjipe lister, mens de andre hadde klina og levd i nuet. Selv ambisiøse og drømmende klisjeer som megselv må se bort fra alt som skal oppleves og skrives ned og jobbes med, og heller virkelig oppleve ting. Er det kanskje sant, at vi er så opphengt i å leve perfeksjonert, at vi faktisk glemmer å leve?

Read More