Category Archives: Mandagsbarn

Mingle on a monday.

Mingle on a mondayMingle on a monday

Den siste tiden har gjort meg smånervøs. Vi skrev en automatskrift forrige uke, mitt første ord var tvil. Hadde tvil hatt en farge ville den vært grå. Som morgentåken som legger seg på jordene utenfor barndomshjemmet i Kaupanger. Som asfalt og kjønnshår og sene høstkvelder. Det er det nye prosjektet vi har startet på som gir meg en bitter ettersmak av tvil. Vi skal finne oss selv, vise vårt individuelle visuelle uttrykk; hvor hjertet ligger. Frie tøyler og mye tid gjør meg ofte usikker. Det å kunne gjøre hva som helst, er ofte min største begrensning. Jeg blir konfrontert med min egen pasjon – hva vil jeg egentlig drive med her i livet? Jeg skriver lister, leser og titter på alt som inspirer meg og forsøker å lande et sted hvor jeg kan føle meg trygg, samtidig har muligheten til å utvikle meg. Forrige uke fikk jeg en mail av en leser som tvilte på sitt studievalg, for andre gang. Hun var redd for at hun aldri ville finne det hun ville drive med, om hun skulle velge trygt, høre på sin far, eller satse på lidenskap og drømmer. Jeg er jo alltid fan av sistnevnte, men det hender ofte at jeg tviler selv. Det var derfor godt å snakke med Edy Poppy forrige uke, min favorittforfatter. Hun sa det så fint:

– Vi er i en kultur hvor vi er veldig opptatt av å ‘få det til.’ Fallet er en viktig del av nettopp det. Man skal ikke være redd for å gjøre feil og tryne. Når man tryner finner man ofte noe på bakken, når man reiser seg igjen er man et helt annet sted. Dersom man ikke møter en krise eller en tvil, har man ikke gjort jobben. Ikke vær redd for å være dum, det er veldig nærme det geniale. Floppen har tungekyss med hverandre hele tiden, målet er å lande på den riktige siden.

Read More

[Noko kalt kjærleik]

classic beautySkjermbilde 2013-03-25 kl. 09.28.05

I går så jeg en av mine favorittfilmer; [500] days of Summer. Forrige gang jeg så den var jeg fryktelig forelsket i en av dem jeg delte kvelden med. Nå, singel og fri som en fugl eller hva man nå er når man kliner med hvem man vil, men aldri føler seg tilknyttet, var det en helt annen opplevelse. Jeg følte på bitterheten til jenta i filmen som forteller sårt, men ærlig at hun ikke tror på ekte kjærlighet, frem til hun selv finner den når hun venter det minst. Da hun leste en bok på en tilfeldig benk en mild mandag. Jeg ble kvalm av begeistring, for man glemmer ofte at verden virkelig er uforutsigbar og vakker.

Ja, dette er film – alle filmer har lykkelig slutt, men jeg velger å tro at det faktisk er sånn – man vet aldri om noe vakkert og helt annerledes møter oss akkurat i dag eller i morgen. Det skremmer meg. For hva gjør man om man treffer noen som er helt feil eller til feil tid – forsvinner øyeblikket og sjansen? Må man bare innse at kjærligheten kommer i all verdens fasonger, oftest når vi ikke planlegger det? Og viktigst – må vi åpne våre sårbare favner og ta imot, eller kommer det flere sjanser?

Read More

Norge, du er en parodi.

One wayIMG_3007

Først og fremst: gratulerer til alle vinnerne under gårsdagens Vixen Blog Awards. Selv om jeg gjerne skulle vært der og støttet de jeg mente fortjente en pris, ble jeg værende hjemme. Delvis på grunn av for mange oppgaver, mest fordi nervene mine ikke stod til det glamorøse presset folk har en tendens til å hype frem på sånne, tilgi uttrykket – overfladiske arrangementer. Forstå meg rett; jeg var overlykkelig da jeg vant i fjor. Jeg er fremdeles usikker på om det var lettelsen, bekreftelsen eller berømmelsen som bergtok meg mest, men jeg var stolt og følte meg aldri så inspirert til å fortsette. Det samme gjelder prisen for «Årets Blogger,» som gikk til underdogen TegneHanne. Velfortjent, inspirerende. Jeg satt blant alle de store, kommerse bloggerne da det skjedde, og flere satt igjen med et halvskuffet ansikt da denne, nesten ukjente bloggeren, stakk av med den gjeveste prisen. Jeg ble også overrasket, mente alle fortjente en pris, men kjente samtidig en viss stolthet til Hanne, som danket ut ulvene, og ikke minst til Vixen – som tydeligvis så bort fra stemmene, og ønsket noe orginalt og annerledes velkommen til en allerede etablert bloggelite.

Read More

Drep din indre kritiker og lev.

the four-leafers (and five-leafers)was that all a dream?

Livet og erfaringer tatt i betraktning, har jeg plukket opp en hypoteste om at mennesket, det så kalt selvet, er vår største fiende. Du er det du burde frykte; tunge tankemønstre og din indre kritiker. Hvordan man roter seg bort i en konflikt med seg selv – det man ønsker å oppnå, og det man faktisk gjør -, det du føler, og hva som er realiteten, er et evig mysterium. En vakker luring, en av de klokeste faktisk, viste meg en raplåt som startet med et spark i hans eget tryne – han mener folk kaller han destruktiv. Sannheten er at jeg vet at det bare er han som ser det destruktive. Jeg fortalte det aldri, forelsket meg heller i sårheten i låta, antok at han innerst inne visste det selv. For sånn er det ofte – tankene vi har om oss selv reflekteres i det vi ser. Jeg mener – det du tenker, er i bunn og grunn det eneste du hører, uansett hva andre mener, ser og sier. Man kan bli fortalt at livet er vakkert, at fregner og skeive tenner er fint, men er man uenig, går det som regel inn det ene øret og.. vel, ut det andre, som man sier. Og plustelig sitter man der, på en benk, i en park på Birkelunden og får det første panikkanfallet. Eller med en bok man aldri fullfører, et urørt hjerte, en ulovlig uvane, en inspirasjonsløs hverdag, en mage uten sommerfugler, tunge søndager, lange mandager; et apatisk sinn, og uten at man helt enser det, forsvinner det vakre og selve livet mellom fingrene, som meningsløse sandkorn.

Men i bunn og grunn er ikke hverdagen så ille, er den vel? Derfor: er det kanskje øynene og tanken som ser, som er problemet, og ikke selve livet?

Read More

It's all about George.

It's all about GeorgeIt's all about George

For omtrent tre år siden oppdaget jeg mitt største forbilde; Todd Selby. Jeg tror jeg har fortalt om han før, hvordan han så ømt og yndig fanger personligheter gjennom et kamera. Jeg har lengtet etter lignende filmer. Filmer hvor det ikke handler om noe annet enn å spre glede, hvor et ukjent budskap, kun karakteren kan formidle, sniker seg inn i hjerterota på seeren. En slags romantisk personlighetsfremstilling av noen man ikke kjenner, men som legger seg bak ribbena etter femten minutter med velprodusert film. I forrige uke hadde Film&TV2 på Westerdals fremvisning av Heroes TV filmene de lagde i Hellas i år. Et land i depresjon og krise. Likevel klarte filmstudentene å finne frem lykke, håp og inspirasjon i Athen – og filmen som falt mitt hjerte nærmest, bør deles med hele verden. Derfor – møt George, en gammel og fantastisk skjønn mann, med et hav av positivitet og humor. Han, og filmen, er et bevis på at lykken kan bevares og gleden opprettholdes med bare bittelitt humor og positive tanker!

Read More

"It wasn't logic, it was love."

Where I liveUntitled
Når man er syk og har mye tid til overs er det godt å la tankene hvile på noe enklere – jeg har brukt det siste døgnet på å gjenforenes med gammel kjærleik; Sex and The City. Nok en gang vekket Carrie Bradshaw mitt glemte, romantiske hjerte, som i en lang periode drømte om å flytte til NY, bli forfatter og redaktør i et fabulous NY Magazine, bruke en formue på skotøy og sist, men ikke minst – finne mr.Big.

Hvorfor jeg, som mange andre jenter, i tider og utider bruker Sex and The City som en guide til livet, er vanskelig å si. Virkelighetsnær romantikk, kanskje. Underholdning, aller helst. Men vi faller for klisjéene, like lett i serier som i livet. Er det fremstillingen av det glamorøse livet, eller kampen om den evige kjærligheten det som tiltrekker oss? Det er lenge siden jeg har snakket om kjærlighet her, men ta ordet i sin helhet – kjærlighet til livet, arbeid og omgivelser. Jeg mener, uavhengig av hvor vi er i livet, beveger vi oss vel alltid mot et mål? En god venn sa alltid at sånne serier var farlig for meg, at jeg lot det hele ta over tankegangen og skriverytmen. Jeg lo det bort, men forstår nå hva han prøvde å fortelle, for etter flere timer med titting og en snikende lengsel etter det ”perfekte” livet, slo tanken meg – I couldn’t help but wonder – er vi alltid på jakt etter the one big love?

Read More

Uskyldig skitten.

Skjermbilde 2012-12-30 kl. 23.20.42Untitled

Denne bloggen ble, et sted mellom fotografier og vasete ungdomstekster, et univers hvor jeg sakte, men sikkert utviklet min egen litterære stemme. Eller kanskje heller et sted hvor jeg oppdaget andre karakterers stemmer. Hvor sterke de er, hvor befriende disse karakterene er for min del også. Jeg finner dem, vekker dem, formulerer dem og skaper dem akkurat som jeg vil, og når jeg trykker på knappen som setter teksten fri, forlater jeg dem som regel også. En bittersøt, svært naken og ærlig følelse av putte en velpløyd bit av en tekst, som har bevegd seg fra mine hjerneceller og andre kroppslige fenomen, ut i fingertuppene, for så å bli forløst. For deg. Dere. Og meg selv.

Read More

På kollisjonskurs med virkeligheten.

was that all a dream?Portfolio

Jeg leste en god artikkel i Aftenposten på lørdag. Jeg lo selvsagt litt, men ser innsikten Joacim Lund har, når han skriver at ungdom nå søker seg til kreative yrker med overdreven selvtillit og urealistske forventninger – og at de da havner på kollisjonskurs med virkeligheten. Jeg, som kreativ student, finner ikke dette så veldig overraskende; verken det han skriver, eller faktumet om at flere og flere ønsker å være en del av en kreativ hverdag.

Når det gjelder de banale virkelighetsforestillingene journalisten mener disse ungdommene har, tror jeg han har basert teorien sin på flere klisjéfylte filmer, og ikke tatt i betraktning at de fleste faktisk vet at det ligger mye arbeid og en lang vei bak gode og stabile yrker. For vi er da ikke naive, er vi det? Jeg mener; det er klart vi ser frem til rødvin, ubeskyttet sex og lange, late morgener, men jeg tror grunnen til at vi ønsker å leve kreativt, ligger i arbeidsprosessen, at vi faktisk kan tenke oss å slite for resultatene. For er det én ting kreative studenter setter pris på, så er det å se egne ideer komme til virkelighet. Og vi vet alle at denne virkeligheten, reslutatet, ikke kommer etter tre glass rødvin, ubeskyttet sex og latskap, eller?

Read More

"Er endelig svar avgjort?"

24 (5)

I forrige uke hadde jeg en lang og omfattende undervisningsøkt om påvirkning. Det er rart, at teorien min stadig bekreftes; vi er enkle. Samtidig viser det seg at vi påvirkes ubevisst, du kan altså ikke noe for hvordan du reagerer i ulike situasjoner. Det er jo ingen hemmelighet at mennesker reagerer på autopilot i flere tilfeller hvor konsekvensene kan virke minimale. Vi påvirker og påvirkes daglig, spesielt gjennom reklame og søte skilt, som det over, men også av mennesker. Dersom det er i etisk eller uetisk form avhenger av hva vi ønsker å oppnå, og hvem vi er som mennesker. Men etikk er også en helt annen diskusjon.

Jeg er tror det er viktig å tenke over teorier som den over – for når vet vi at vi påvirker andre i positiv retning? Når er etikken på vår side? Og ikke minst, hvordan kan vi beskytte oss for uetisk påvirkning, og ikke være naive, si ja, bli med på ting vi ikke ønsker, uten at vi i det hele tatt enser det?

Read More

Oh, she's so fabulous!

UntitledRecent reads

Vi har alle møtt mennesker som fasinerer oss effortless, vi sitter igjen med et inntrykk av at de bare er født sånn; vakre og interessante, med originale interesser. Du vet hun som leser fantasy og kan navnet på alle de villeste regissørene, han som lager skateboards i kjelleren, og hun som snakker høylytt om alle UFC deltakerne og sjarmerer hver eneste i senk hver gang hun ja, herregud, så du den kampen eller?

Bak dem, bak denne fantastisk inspirerende samtalen om disse rare greiene, sitter vi med en bitter smak av at vi er kjedelige, hvorfor har ikke jeg en sånn kul hobby å fortelle om, hvorfor har ikke jeg lest den serien? Kanskje jeg skal bli litt mer original, klippe håret og reise jorda rundt i samme slengen? Hvorfor? Når skal vi slutte å samenligne oss med alle andre, og bare godta at vi er litt mer klisjéfylte og likevel interessante?
Read More

Post Navigation