Give a litle..

RNDM WEEKEND

Jeg husker på ungdomsskolen, da vi skulle bli kurset i jobbsøkning. Hva er det mest negative med deg selv? Vi ble rådet til å skrive noe som egentlig var positivt – jeg tar ofte litt for mye ansvar, er perfeksjonist etc. Jeg sa alltid det da noen spurte, men jeg har aldri sett på meg selv som en perferksjonist. Jeg jobber effektivt og når noe er bra, er det bra nok. Det handler om å ikke pirke for lenge dersom man i utgangspunktet er fornøyd, og levere arbeidet før bismaken kommer. For et arbeid vil alltid kunne justeres bittelitt til. 

Da jeg begynte å blogge fulgte jeg denne regelen – så snart en tekst var skrevet eller bildene var tatt, skulle det publiseres. Og så snart jeg hadde publisert saker, var det ingen vei tilbake (så sant det ikke var en fatal skrivefeil i teksten). Jeg har skrevet om Amélie, som jeg i lang tid drømte om å være. Jeg har skrevet om prikkete kjoler, rødhåret menn, kvisete ungdommer, skjeggete mannfolk, kjønnshår, kjønnslukt og alt annet som har med kjønn å gjøre. Jeg har skrevet om kjærligheten i sin fulle form: Om hvor fantastisk den kan være, om hvor forjævlig den ofte er. Om frustrasjoner, misforståelser og pur lykke. Parallelt med dette har jeg delt fotografier fra livet og oppdaget de små detaljene som sammen skapte en romantisk tilværelse, uansett hvordan hverdagen min egentlig var. Det er flaut og rart å lese i arkivene, samtidig er det en helt ærlig og reell kurve. Det skulle bare mangle at man utvikler seg over tid – en utvikling som aldri hadde funnet sted dersom jeg hadde tillatt perfeksjonisme å være en del av dette webuniverset.

Poenget mitt er, som Beyonce sier så fint: Perfection is a disease of a nation. Mennesker streber hele livet etter denne perfeksjonismen, men hva faen er det da? En tekst uten skavanker? Et bilde uten småfeil, ett antrekk uten folder, et ansikt uten kviser, kjærlighet uten eksplosive følelser, en kropp uten personlighet og et liv uten sorg? Det er jo det samme som monotoni – historiefortelling uten utvikling, et arkiv uten kurve. 

Dette sier jeg like mye til meg selv, som til alle andre som tett og stadig blir påvirket av et aldri så lite forventingspress: Legg det til side og fuck perfeksjonismen. Hyll utviklingspotensialet og skapelysten. Det er denne lidenskapen og det autentiske i enhver historie, som er selve verket og som kan påvirke og inspirere. Uten litt gi-faen-attitude hadde det aldri blitt skapt et eneste verk. Så, mitt tips til ditt neste jobbintervju: Hva er det mest negative med deg selv? 

– Jeg klarer ikke gå en dag uten å skape noe og jeg gir faen i hvor perfekt det er. 

Tweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Facebook

11 Thoughts on “Give a litle..

  1. Frida Vestli on 3. juli 2014 at 13:02 said:

    veldig veldig bra skrevet.

  2. Brit Marie on 3. juli 2014 at 17:32 said:

    Amen.

  3. Dette innlegget er jeg glad du har skrevet, og ennå mer glad for å ha lest. Jeg har dessverre en alt for sterk «indre perfeksjonist» som alltid sier meg at det som er gjort, skulle vært gjort bedre. Dessverre er dette i de fleste tilfeller langt mer hemmende enn det er kvalitetsfremmende. Vi har vel alle vårt å jobbe med, og dette er en av mine absolutte punkter som kan forbedres. Med ditt perspektiv tror jeg det kan være litt lettere å sette den indre perfeksjonisten i dvalemodus og leve livet slik jeg ønsker – akkurat passe godt.

    • En perfeksjon i dvalemodus høres veldig fint ut! Og ja, perfeksjonisme er fryktelig hemmende og det gir skjeldent stor effekt heller. Det er faktisk ofte bra nok som det er. Lev livet godt, det er jo det viktigste!

  4. Her er vi ganske like. Skulle alltid ønske at jeg var flinkere til å se igjennom og redigere, pirke og gjøre alt perfekt, men så bare slenger jeg noe sammen og sender videre uten så mange andre tanker.
    Du får det jo til å se perfekt ut da!

    • hehe. Jeg syns det høres fantastisk ut jeg – det fine blir jo drept av alt stress og bekymring for at ting ikke er bra nok. Da forsvinner jo hele poenget med skapergleden.

  5. Ingvild on 4. juli 2014 at 22:19 said:

    Så sinnsykt sant! Elsker de ærlige tekstene som du skaper!

  6. Kjempebra innlegg. Det er sjeldent jeg leser det bloggere skriver, stort sett ser jeg bare på de kule bildene. Men denne er jeg glad jeg kom over! Den «så lenge det er bra nok og jeg er fornøyd»-holdningen har jeg nesten alltid hatt. Det er deilig å vite at ting ikke alltid må være perfekt, så lenge det er bra og man har prøvd. Det som er vanskeligere er å innrømme det for andre. Spesielt de du jobber for eller med. Men jeg tror man med denne holdningen lærer seg hva som VIRKELIG er viktig og hvor man bør legge energien.
    Den andre grunnen til at jeg likte dette innegget så godt var at jeg har lenge prøvd å starte en blogg, men jeg klarer aldri å poste noe jeg virkelig er fornøyd med. Innen kort tid la jeg ned den første og startet en ny. Nå er det ukevis siden sist jeg postet! Enten føler jeg at skrivingen min ikke er bra nok, at jeg får frem poenget klart nok, eller så er ikke bildene gode nok, eller jeg føler jeg glemmer det jeg egentlig skulle si. Så er jeg redd for om ting jeg ikke lengre mener kan bli brukt mot meg i fremtiden. Det er vanskelig. Men… Jeg har en plan for blogging som jeg håper kan starte om to uker. Da skal jeg huske på dette innlegget! Kanskje til og med printe det ut og henge det på veggen.

    • Veldig fint å høre. Jeg er fult klar over at de fleste ikke leser, det er derfor ekstra fint å høre fra de som gjør det. Jeg legger jo mye tid i tekstene :) Spennende med nytt bloggprosjekt – prøv å ikke tenk på hvem som leser den, men at de som kommer innom på nytt, gjør det av en grunn. Ting trenger ikke være perfekt for å inspirere <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation