My companion; Canon

Canon Companion

Jeg fikk mitt første kamera før jeg fylte 11. Det var en analog murstein. Jeg har byttet kamera et par ganger siden den gang og for to år siden kjøpe jeg mitt første fullformatkamera. Selv om det er tungt og stort, henger det på nakken min til enhver tid – det har gjort meg mer estetisk, mer observant og enda mer glad i de små hverdagsdetaljene. Og det er sånn det skal være – selv om det kanskje høres pompøst ut – et godt kamera gjør livet bedre. Det skal inspirere til å produsere, det skal åpne øynene for nye detaljer og vinkler, og din kompetanse og kjærlighet for fotografiet skal utvikles i takt med forholdet. Nøkkelen er nok å finne det riktige startkameraet. Selv om jeg startet eventyret med en analog blikkboks, er teknologien heldigvis helt annerledes i dag, og det er med stor(!) begeistring å kunne fortelle at i bunnen av dette innlegget, ligger en liten konkurranse – hvor en av dere kan vinne Canon EOS 1200D – et fantastisk startkamera for speilrefleksfotografering og en perfekt reisepartner.

Selv om det er stor stas å åpne en eske med et helt nytt speilrefleks – for så å kunne utforske og finne ut av teknikker og løsninger på egenhånd, kan det dog være både fint og lurt med tips og tutorials. Selv har jeg kastet bort hundrevis av timer på både google, youtube og samtlige blogger (those where the days...). Nå trenger man bare å laste ned en app. Canon har nemlig lansert en app sammen med EOS 1200D – Canon Companion.

Canon CompanionCanon Companion

Appen forteller om kameraet og generelle instillinger, men gir også mange gode tips til hvordan man kan bruke et speilrefleks – for eksempel hvordan man bør kontrollere lysstyrke og hvitbalansen. Den har til og med små videosnutter med objektivguider og en egen inspirasjonsside. Den er med andre ord en fin løsning for nybegynnere, men passer til alle EOS kameraer og kan godt brukes av mer erfarne fotografer.

Livet var ikke enklere før, gitt! Og for å feire det hele, kan én av dere bli en heldig vinner av EOS 1200D. Alt du trenger å gjøre:

1. Legg igjen navn og mail
2. Det sies at et bilde kan fortelle mer enn tusen ord. Hvilken fortelling skulle du ønske du hadde forevighet i et bilde? En tilfeldig sommernatt du danset med vennene, ditt første kyss eller kanskje dagen du ble født?

Vinneren trekkes kommende fredag – Lykke til!

_

Win Canon EOS 1200D and/ or download the Canon Companion app (for free) to kick your SLR skills to another level!

1. Leave name and email
2. It’s a saying that a photo can tell more than thousand words. What story do you wish you had put into picture? Maybe a random summer night with your friends, your first kiss or even the day you where born?  

The winner will be announce this friday – Good luck!

_

Innlegget er sponset av – og skrevet i samarbeid med Canon Norge.
This post is sponsored by and written in collaboration with Canon Norway.

Tweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Facebook

47 Thoughts on “My companion; Canon

  1. Jeg skulle ønske jeg kunne foreviget klemmen jeg og bestevenninden min hadde i går, FØLELSENE vi følte da. Vi sto på en stor klatrestein på barneskolen vi gikk til, på den samme steinen hvor vi brukte å møtes i friminuttene for nesten 15 år siden, og dannet grunnlaget for et bunnsolid vennskap uten like <3

  2. Tone on 17. juni 2014 at 14:17 said:

    Å kun velge én fortelling jeg skulle ønske at jeg hadde foreviget er virkelig en utfordring. På den ene siden er det så mange, på den andre siden tenker jeg jo at jeg har bilder av alle fortellingene jeg elsker, om ikke i handfast utgave så har jeg de mentale bildene. Uansett, etter mye frem og tilbake tror jeg likevel det må være noe så enkelt, eller klisjé, som en middag jeg ble overrasket med av han fineste jeg vet. Det var for et par sommere siden. Han stod på kjøkkenet med vin og en deilig salat: pære, honning, asparges og blåmugg, og alt annet godt. Med nydusjet kjølig hår. Og med varm sommerlukt på skuldrene. Måltidet ble inntatt på en krakk på fortauskanten utenfor leiligheten. Det var så fint det.

  3. Tuva Adriane Lønne on 17. juni 2014 at 14:17 said:

    Jeg skulle gjerne dokumentert følelsen av å se utover et hav av festglade mennesker på Visagino Countryfestival i Litauen under min debutkonsert med Shady Lady. Bortimot 10 000 mennesker som jubler, roper og heier på et lite, ukjent band fra lille Norge med meg i front, på storskjerm. Helt ubegripelig stort og nervepirrende! Et minne for livet. Det mentale bildet lever fortsatt i beste velstand!

  4. Sigrid Wanvik Haugen on 17. juni 2014 at 14:27 said:

    Et bilde sier så mye mer enn ord, og jeg vet ikke om noen bedre måte å forevige vakre øyeblikk på. Jeg skulle så ønske jeg kunne ha dokumentert meg selv som barneskoleelev. Da livet var enkelt, venner og kjærester kom og gikk uten at jeg brydde meg noe om det. En ny lekekamerat hver dag, og ubegrenset glede over å finne en marihøne på et blad eller når man kunne hoppe rundt i joggesko for første gang etter en lang, lang vinter. Den barndommen burde bevares for alltid, og jeg vet jeg kommer til å gjøre mitt beste når jeg får egne barn. En så kort periode i livet, men åh, så viktig.

  5. Jeg ville foreviget gleden mammaen min hadde i øynene sine i fjor sommer, før alt ble snudd på hodet og den dessverre ikke er der lengre. Hun kjemper seg tilbake, men den indre gleden savner jeg og skulle gjerne ha det på bilde..

    Og forresten, vinner jeg kamera vil jeg gi det til mammaen min som fortjener det etter all motgangen i livet.

  6. Etter som livet mitt for tre år og et halvt år siden tok en vending jeg ikke hadde sett for meg og min nye hverdag er som heltidssyk ville jeg fortalt at livet fremdeles kan være ganske fint. Venner som tar pikniken på soveromsgulvet istedenfor i parken som jeg ikke klarer lenger eller bare blomster som gir meg så mye. De små tingene, som tiltross for en ganske uutholdelig hverdag, gjør livet ufattelig fint og verdt å leve

  7. Hannah on 17. juni 2014 at 15:11 said:

    Det sies at et bilde er verdt mer enn tusen ord. Jeg skulle ønske jeg hadde foreviget det første kysset med kjæresten jeg i dag har vært sammen med i tre måneder. Min sjarmerende og noen ganger ganske klumsete kjæreste startet forholdet nettopp slik: sjarmerende og klumsete. Første gang hun kysset meg var nemlig helt tilfeldig på Kiwi (av alle steder). Vi hadde kjent hverandre i knapt èn uke da hun så på meg med de fantastisk vakre øynene som allerede da hadde sjarmert meg i senk utallige ganger, sa «hei…», sto på tå og kysset meg lett. Sommerfuglene i magen fra de få sekundene inne på Kiwi vekkes til live hver gang jeg tenker på det kysset, hver gang jeg tenker på henne. Jeg skulle ønske jeg hadde foreviget det kysset med et bilde, for å kunne billedgjøre historien om vårt første, litt klumsete kyss en mars-dag på Kiwi.

  8. vida e on 17. juni 2014 at 15:17 said:

    Jeg ville foreviget min kjære, fine sitt blikk, når han ser på meg. Dype deilige øyne, som har en helt spesiell kjærlighet i seg når han ser noe som er dyrebart for han. Det er vell nærmest umulig å beskrive magien i ord. Det må ses . . <3

    emiliiie@live.com

  9. silje Eirin Solheim on 17. juni 2014 at 15:33 said:

    Jeg ville foreviget øyeblikket jeg ringte min mor og sa at barnebarnet hennes var født og hadde overlevd et utrolig tøft svangerskap med mye uvisshet og stunder der vi trodde hun ikke ville klare seg. Den følelsen når min mor knakk sammen i gråt av takknemlighet og lykke, mens et lite nyfødt mirakel lå på brystet mitt bare minutter gammel er noe av det sterkeste jeg har opplevd, og jeg tror et bilde av det øyeblikket ville sagt mer enn tusen ord <3

  10. Silje Eirin on 17. juni 2014 at 15:42 said:

    Jeg ville foreviget et øyeblikk som tok sted for nesten nøyaktig ett år siden, når jeg lå sykehuset i Tønsberg og hadde akkurat født min datter etter et utrolig tungt svangerskap med mye uvisshet om hun ville klare seg.. Etter uker sengeliggende på Rikshospitalet, Tønsberg sykehus og hjemme var hun plutselig üte og tok sine første åndedrag og ble lagt på brystet mitt. Den følelsen av ubeskrivelig lettelse over at alt det vonde,utrygge,uvisse,spennende,uutholdende var over og var erstattet med lettelse, takknemlighet, lykke og en utrolig utmattelse fordi jeg kunne senke skuldrene. Hun så opp på meg sommer hun sa, «men mamma da, klart jeg ville holde ut hele veien, jeg er jo en fighter akkurat som du..»
    Jeg ønsker mer en noe annet at jeg hadde et bilde av det øyeblikket. Mitt sterkeste og svakeste øyeblikk som menneske alt på en gang på samme sted.

  11. Oj. Konkurranse. Det e alltdi kjekt å prøva seg på no sånt. Hehe. Mitt navn e Milla (det visste du jo) og mailen e millamikalsen@gmail.com.

    Eg sko ønska eg hadde foreviga mammas død. Det e kanskje ikje et vanlig eller lykkelig øyeblikk men det e no eg sitte og angre på at eg ikje gjorde. Hu såg så fredfull ut der hu låg. Og det va nesten som om hu hadde et lite smil om munnen. Et «endelig e eg fri fra kreften» smil. Og med ein så lång og tøff kamp som hu hadde, som eg fikk se på så nært hold, så sko eg ønska at eg hadde det bilde fysisk med meg videre. Istedenfor har eg det kun psykisk med meg. Og det e desverre ikje det bilde eg sitte igjen med når eg tenke på det. Det e de tomme blikkå hu ga meg på slutten, smerten og ropå itte hjelp som sitte igjen. Kanskje det bilde av hu som fredfull og fri komme ittekvart. Det hadde nok komt litt kjappare hadde eg hatt det fysisk i tillegg te psykisk tror eg :)

  12. Ida Abrahamsen on 17. juni 2014 at 15:46 said:

    Jeg hadde tatt bilde av meg og kjæresten min i fjor sommer. Da vi var i et bryllup, hvor vi ikke kjente fler enn 4 personer. Hvorfor vi var der var tilfeldig men det er kanskje det beste minne jeg har med han også. Jeg hadde tatt bilde av oss når vi satt på en huske alene i solnedgangen (veldig klisje) men jeg var så lykkelig akkurat da

  13. Emilie on 17. juni 2014 at 15:52 said:

    åh, hvis jeg kunne foreviget et minne ville det blitt da min søster fortalte meg at hun var gravid for første gang. jeg var ti år og begynte å gråte og hun begynte å le og vi klemte og klemte og klemte enda litt mer. det er kanskje et av de fineste øyeblikkene jeg vet om.

  14. Jeg flyttet alene til Frankrike for nesten ett år siden. Jeg skulle gjerne hatt bilde av meg selv de første dagene, hvor alt jeg så og opplevde var nytt, skummelt og spennende. Jeg skulle likt å sett reaksjonene mine da jeg hadde mine første skoletimer, hvor alt var på fransk og jeg ikke kunne forstå et ord av hva som ble sagt. Jeg satt og var helt på gråten over ting som i dag bare er helt hverdagslige, og det hadde vært utrolig morsomt å sett hvordan jeg var!

  15. Kesia on 17. juni 2014 at 16:26 said:

    Det er så utrolig mange øyeblikk jeg skulle ønske jeg kunne ha foreviget. Jeg bor i Brasil og det var her jeg fant min aller første kjæreste i løpet av mine sytten år. Tenåringsforelskelse, dere… Kveldene vi drar ut til gamlebyen, med fransk- og portugisiskinspirerte bygninger heldekket av vakre og antikke fliser, reggae og latinomusikk som dundrer seg vei gjennom alle gatene, når han drar meg opp fra bordet på bistrocaféen for å danse midt i gaten som er fullstendig lagt i brostein. Eller nå til uka hvor vi drar på telttur midt ute i den brasilianske jungelen sammen med alle våre venner, hvor vi skal padle i kaiak og leve på det vi finner av frukt og planter og se på stjernehimmelen og tenke på hvor små vi egentlig er og være oppe til soloppgang. Eller kanskje jeg aller mest skulle ønske jeg kunne forevige det øyeblikket som kommer når jeg og han må skilles etter et år sammen, fordi jeg skal videre til USA og til Norge mens han fortsatt må bli her. Når vi egentlig ikke kommer til å klare å gi slipp på hverandre, men vi bare må.

  16. marte on 17. juni 2014 at 17:03 said:

    Åå, gøy konkurranse!

    Hvis jeg kunne foreviget et øyeblikk må det bli fra min tredje tur til København, som var nå i år. Jeg har alltid vært forelsket i den byen, men det var noe spesielt å dra ned dit for å besøke min bestevenninne som har bodd der en stund. Hun bor i en fantastisk leilighet i kjernen av København, med vinduskarmer man kan sitte i og et badekar med løveben. Romkameratene hennes var så ufattelig nydelig og inkluderende, at jeg følte meg med en gang som en del av gjengen. Jeg dro ned dit en stund etter kjæresten min hadde slått opp med meg, og etter mange tårer, øl og sigaretter i vinduet mitt hjemme i Bergen merket jeg fort at det var akkurat dette jeg trengte. Jeg var der i fem dager, og alle dagene var helt fantastiske – men det var en som skilte seg litt ekstra ut. Øyeblikket jeg skulle foreviget var ca kl 07 om morgenen på en lørdag; etter utallige glass med bobler i, etter flere timer med dansing på Block 66, etter gode samtaler og mye latter. Der ca kl 07 om morgenen, sliten og lykkelig, går vi alle fire jentene (en av de min bestevenninne og to som for noen dager siden hadde vært helt ukjente) hånd i hånd og hører på byen som våkner til live. Vi går i stillhet, men alle ser på hverandre og smiler. Jeg husker bare den lykkefølelsen jeg følte, som jeg ikke hadde følt på lenge etter et brudd jeg trodde skulle knekke meg, og jeg husker at jeg bare så rundt på byen og tenkte «København, du har vært min rebound-guy».

  17. Guro on 17. juni 2014 at 19:28 said:

    Jeg går for øyeblikket på musikklinja her jeg bor, og er det en ting som virkelig inspirerer meg er det alle de flinke menneskene rundt meg. Så om jeg kunne foreviget noe måtte det vært da jeg første gang hørte venninna mi framføre på den store festivaluka på skolen! Det er noe helt spesielt å se på folk som driver med noe de virkelig liker. Heldigvis har vi ny festivaluke til neste år, og jeg håper jeg får dokumentert flere øyeblikk da!

  18. Janne on 17. juni 2014 at 19:42 said:

    For en flott konkurranse! Har et gammelt EOS kamera (400D) som sårt bør oppgraderes. Det har vært med meg rundt i verden og har allerede fortalt tusen fortellinger fra min studietid i Australia, backpacking New Zealand og mange mange flotte solnedganger. Det er trygt å si at det begynner å bli ganske slitt i kantene. Hvis det var noe jeg skulle ønske jeg forevighet mer av , helt ærlig, så var det alle de fine stundene jeg hadde med min mor. Et bilde eller flere for å minnes tiden vi hadde sammen er noe jeg hadde satt utrolig mye pris på i dag.

  19. Miriam on 17. juni 2014 at 20:21 said:

    Miriam Porsmyr
    Miriam_magdalena@hotmail.com

    Jeg skulle ønske jeg kunne fortalt historien om meg, gjennom kun ett bilde. Føler jeg sliter med å uttrykke meg ellers …

  20. Maria on 17. juni 2014 at 20:33 said:

    Hei!
    Eg ville foreviga ein kveld tidleg i vår da eg var med han som no er kjæresten min i 50-årsdag og møtte slekta hans for fyrste gong. Ingen (inkludert oss) visste at me var i lag, men me drakk vin og dansa som om me aldri hadde gjort anna. Den gleden da me dansa som best, og eg skjønte at dette her var noko meir skulle eg likt å sett på kvar dag. Eg var sjølvsagt altfor oppteken til å tenke på å fotografere, men det hadde vore eit vakkert fotografi fullt i glede, det er eg sikker på.

  21. Åh, det er et bilde som er brent i minnet – og som jeg desverre alltid vil angre på at jeg ikke fanget på film. Vi hadde seilt fra Norge, over Nordsjøen og langs den skotske kysten og forlot nå Orkenøyene lenger nord etter en fantastisk tur. I det vi seiler ut fra havnen og heiser seil seiler vi forbi en fiskeskøyte, den vugger i bølgene, to fiskere drar garnet og over dem flyr en flokk med måker. Bildet er som brent på netthinnen, og vil for meg alltid være symbolet på den turen, og videre på kjærligheten jeg fikk for både seilingen, foto og UK.

    Jeg tok aldri bildet, men om jeg lukker øynene kan jeg se det for meg. Kjenne lukten av saltvann, og vinden i håret – og kjenne lykken krible i hjertet. Jeg skulle gjerne hadde som et håndfast bevis, til dager da jeg muligens ikke klarer å se bildet på innsiden av netthinnen, kjenne vinden, lukte saltvannen og kjenne følelsen av lykke bruse.

  22. julia on 17. juni 2014 at 20:43 said:

    Jeg skulle gjerne hatt et bilde av da jeg og han spionerte på hverandre i dagesvis på en strand i India, før jeg tok motet til noe mer enn spionering og fnising til venninnene. Lite visste jeg om at vi skulle forsette reisen sammen, og at jeg måneder senere sitter igjen hjemme fortsatt med sommerfugler i magen, og skal besøke ham neste uke.

  23. Hege Beate Hagen on 17. juni 2014 at 21:05 said:

    Det finnes så mye opplevelser og følelser jeg skulle ønsker jeg hadde tatt bilde av, men en dag står frem som veldig betydningsfull og da ble det ikke tatt et eneste bilde.
    Det var da jeg som 24 åring flyttet fra vest til øst, helt alene, bare med min lille datter på 4 år. Jeg «rømte» til et annet, selvstendig liv uten redsel, til utdannelse og fremtid.
    Jeg skulle tatt bilde av meg selv da jeg stod i min lange, svarte kjole med 90-tallets jesussandaler, der jeg stod på en bensinstasjon, etter at bilen som skulle ta meg over fjellet, streiket, og vi måtte tilbake til utgangspunkt for å ta fly over fjellet.
    Den dagen var starten på et nytt liv, full av komplikasjoner, men som gav meg staheten jeg trengte for å nå målet mitt. :-) En herlig dag :-)

  24. Marthe Kjos on 17. juni 2014 at 21:10 said:

    Jeg skulle ønske jeg kunne foreviget et øyeblikk i fjor sommer. Var på Norges mest idylliske plass, Vik i Sogn, og gikk i fjellet. Stien gikk under en diger foss hvor små avkjølende vanndråper svevde i luften og lagde en regnbue da sollyset ble brutt i dem. Det var så vakkert, Tenk at verden vår kan gjøre sånn!!

  25. No idea if I can enter since I’m from Holland, but I’ll just give it a shot :) I asked my girlfriend to marry me a year and a half ago when we were on a big camping trip in Australia. Of course, it couldn’t be spontaneous , because we were there for a month and I had to do a little planning previous. I planned on asking her on valentine’s day, but our valentine’s day sucked! We rented a van for our trip, but on that day we stayed on a campsite that was just.. Awful! Cockroaches in the kitchen, big birds everywhere (and I am scared of birds), and so on.. So, I decided to make the 15th of February or moment. We walked up to the harbour bridge and while a terrible saxophone player played my favorite song (hallelujah by Leonard Cohen) , the lights when on and the city went dark, I asked my girlfriend to marry me. It was a magical moment and I wish I could have captured every little detail of it. It ended up being perfectly imperfect. :) (and now we’re getting married in seventeen days, woohoo!)

  26. sommerfugl on 17. juni 2014 at 21:19 said:

    Jeg ville reist minst tyve år tilbake og foreviget en av mange badeturer på sørlandet med farmor da jeg var liten og vannet glitret av morild i sommernatten. Hoppe fra brygga, komme frossen opp av vannet og pakkes inn i et deilig stort håndkle. Følelsen av befrielse, en tid før bekymringer eksisterte, og familiekjærlighet.

  27. Maiken Vagmo on 17. juni 2014 at 22:06 said:

    Maiken Vagmo, m-happy@live.no, 14 år!

    Min bestefar Tore døde i 2008 pågrunn av kreft, og helt siden den gangen, og før da, har jeg alltid vært utrolig glad i å ta bilder! Kunne ønske jeg hadde hatt et kamera som var veldig bra til å ta bilder den gangen bestefar var syk! Jeg har nesten ingen bilder av meg og bestefar og det skulle jeg gjerne ha hatt! Familie er jo det viktigste her i livet og da hadde det vært fint å ha et minne med det familemedlemme sol har betydd utrolig mye for meg! Nå i 20:14 holder jeg fortsatt på med bilder og jeg prøver å blogge, men er ikke alltid like lett uten et bra Kamera! Bilder er 50% av livet mitt:)

  28. Sunniva on 17. juni 2014 at 22:12 said:

    Mitt fulle navn står i e-postadressen. :) Jeg skulle ønske jeg kunne foreviget min første ordentlige konsertopplevelse. Jeg var 10 år i år 2000 og på Britney Spears-konsert, og alt var så ufattelig stort for meg. Det var gåsehud og tårer i en helt egen skala. Moren min som fulgte meg og hun ble så satt ut av at jeg gråt så hun delte tårene med meg sammen med gåsehuden og et lipsyncet popshow. Jeg hadde planlagt hva jeg skulle ha på mange måneder i forveien og husker det bestod av en magentafarget paljett-topp og en høy hestehale + scrunchie. Jeg skulle så gjerne hatt et bilde fra dette minnet som er så utrolig sterkt. Nå går det mer i Mø, Lykke Li, Vic Mensa, helt andre sjangere, men det var en opplevelse helt uten like. Ingen konsert kan leve opp til den der første.

  29. Oi, for en fin konkurranse!
    Hvis jeg kunne, ville jeg forevige den fortellingen som ender med at jeg innser at jeg er god nok likevel. Den som utfolder seg nå og da. Den som begynner med en gnagende følelse av utilstrekkelighet, når man sitter med bare bein i sofaen og en laptop i fanget, med en skjerm full av flinke folk som får til så utrolig mye mer enn en selv. Den fortsetter med en tvil som slår rot, en tvil man prøver å dytte unna, men som får en til å lure på om en har gjort det rette. Kanskje har man misforstått eller gått glipp av noe? På et tidspunkt utvikler følelsen seg til en slags apati, for man vet ikke hvor man skal begynne for å komme videre, for å komme inn i det gode selskap, for å lykkes. Kanskje har man ikke bare misforstått, men feilet? Så tar historien en vending når man husker at alle er forskjellige og at livet er langt. At man har valgt bort en del ting som man uansett ikke er interessert i, at man faktisk ikke ønsker seg fast jobb eller barn eller bil eller bikkje eller sponsorer eller treningsabonnement eller andre ting som folk snikskryter av. At man i realiteten lever det livet man har lyst til å leve. Uansett hvor tøft det kan være iblant, og hvor liten og usikker man kan føle seg, og hvor mye mer man kanskje kunne tjent. Det handler ikke om å gjøre det bra, men å ha det bra. Det øyeblikket, når man husker hvem man er og hvem man vil være, uavhengig av hva samfunnets forventninger og sosiale mediers press dikterer, det øyeblikket gir fortellingen en lykkelig slutt når tvilen kommer snikende. Det øyeblikket skulle jeg gjerne ha foreviget og hengt opp på veggen.

  30. Ingvild Haug on 18. juni 2014 at 10:54 said:

    Jeg skulle ønske at jeg kunne gått 15 år tilbake i tid og foreviget alle de sommerene jeg tilbrakte på stølen sammen med Gommo og Goffa. Dagene gikk til fjøsstell, oppdagelserturer, hjemmelaget mat, fjellturer og tullete lek som bare besteforeldre kan. Skulle likt å hatt disse minnene oppe på veggen.

  31. nicolas serey on 18. juni 2014 at 10:58 said:

    Uffa meg! Jeg blir helt rørt av å bare tenke på dette bildet (som ikke finnes).
    Det var en gang for nå 6 år siden, jeg skulle flytte som 19-aring fra hele familien, venner, uvenner og trygge og kjente gater og ikke minst spansken. Det var ikke noe spørsmål om jeg gjorde det riktige eller ikke, fordi kjærligheten kan snu verden opp ned. Jeg var veldig sikker på det jeg skulle, jeg vurderte ikke det jeg holdte på med, It was the only way og jeg gledet meg som faen! Norge var next liksom! Men det var ikke mamma, mamman min som er så kul og snill og den mest avslappa person i hele verden. Ah! Jeg husker de siste dagene vi var sammen. Da var hun veldig glad for mine vegner, jeg trur hun så seg selv i meg, da hun var 21 år ble hun henta fra Argentina av mannen i hennes liv som er pappan min nå. Siste dagen, var den første dagen av resten av mitt og familiens liv. Jeg husker dette øyeblikket så godt og betyr så mye for meg. Jeg så henne rett i øyan, hu prøvde å holde tåran, men det ble umulig. Vi eksploderte begge to og gråtet, vi så på hverandre uten å si noen som helst, vi merket at ord var ikke nødvendige, ord var bare i veien for følelsene våres. Det er det som er så fint med dette. Jeg er ikke den flinkeste med ord, men det å se og føle på det hun følte, og «høre» det hun fortalte med blikket sitter og kommer til å sitte lengere enn det hun kommer til å leve,for alltid.
    Dette bildet finnes ikke på papir, men herregud det er det fineste bildet jeg vet om; «Moms eyes».

    Takk for muligheten!

  32. Birthe on 18. juni 2014 at 11:00 said:

    Jeg ville skrike og brøle og hyle på en og samme tid.

    Jeg følte meg tom, men samtidig så jævlig innholdsrik.
    Avkledd, men tilfreds.
    Avhengig, men så ufattelig fri.
    Ellevill av fryd, men rolig.

    – Øyeblikket da jeg for første gang, i livet mitt, sa de majestetiske ordene til min kjære:
    Jeg elsker deg.

    Jeg ville derfor foreviget øyeblikket da den hemningsløse kriblingen i magen oppstod, lykken, den rare og fine gleden, samt den lange, harde klemmen og det våte, elektriske og fineste kysset.

  33. Mari on 18. juni 2014 at 14:39 said:

    Selv om jeg ikke har opplevd det selv så ville jeg foreviget en historie om bestefar, fra den tiden han var yngre enn det jeg er nå. Før han traff bestemor jobbet han som sjømann, noe som ga han mulighet til å oppleve mange forskjellige deler av verden. En gang han var i land i Tyskland gikk han innom en fotobutikk for å se på kameraer. Bestefar ville kjøpe et av utstillingskameraene, men mannen som jobbet der gikk inn på bakrommet for å finne et nytt i stedet. Der ble han så lenge at bestefar til slutt gikk lei, tok med seg utstillingskameraet og dro tilbake til båten. Så vidt jeg vet var ikke kameraer billige på den tiden, så han snøt nok butikkeieren for en del penger.

    Det øyeblikket bestefar gikk ombord i båten, med sola i ansiktet og det nye kameraet under armen, vel vitende om at han aldri kom til å gå i land i samme by igjen, det ville jeg tatt bilde av. Nå er det jeg som har kameraet, og tro det eller ei så fungerer det fortsatt hvis man får tak i riktig film.

    Det skal nevnes at bortsett fra denne episoden så var aldri bestefar noen tyv, bare ung og eventyrlysten.

  34. Ida Mari on 18. juni 2014 at 15:00 said:

    Det første jeg tenker når jeg skal legge igjen en kommentar her, er at jeg ikke kan konkurrere med de vakre og rørende historiene som alle de andre har lagt igjen.
    Det er mange øyeblikk i livet jeg har tenkt tilbake på, og ønsket jeg hadde et bilde av. Sommeren før moren min døde, og høsten da jeg sto alene i en ny stor by usikker på meg selv og om det jeg skulle gjøre var rett.
    Det er så fint som du sier, at en får et større perspektiv og setter pris på de små tingene. For meg handler ikke livet om å hele tiden skulle være lykkelig. For meg handler det om å være hel. De grusomme dagene med tårer og følelsen av at ingenting skal bli bra igjen, er vel så viktig som dagene med sol og vinkveld med venninner. Jeg føler ofte sterkt, men ville ikke forandret det for noe. Og det er slike øyeblikk jeg synes er verdt å ta vare på.
    Klem

  35. Anders on 18. juni 2014 at 15:05 said:

    JEG VILLE BEVART MINNER FRA ALLE REISER JEG HAR GJORT RUNDT OM I VERDEN. JEG SKULLE DA IKKE HA TATT BILDE AV ALT, MEN HELLER DE SMÅ TING FORDI DET ER MYE SOM DU ALDRI FÅR SETT IGJEN. DE BILDENE SKULLE INKLUDERT DE TING SOM IKKE FREMSTÅR SÅ GODT SOM ANDRE TING. PÅ DEN MÅTEN KAN MAN SE TILBAKE PÅ DE SOM OM DE VAR NOE NYTT. MAN BURDE DERFOR IKKE VÆRE KRESEN I VALGENE AV BILDER. JEG SKULLE ØNSKE MAN KUNNE FOREVIGET ALT SOM MAN KOMMER OVER. HVIS MAN VAR HELDIG FÅR MAN OGSÅ INN ØYEBLIKKSBILDER SOM VISER AT HER VAR JEG OG JEG VITNET DETTE. FOR ER DET MYE AV GRUNNEN TIL Å IVARETA OPPLEVELSER, HENDELSER OG DET MATERIELLE.

  36. Silje Foss Langeland on 18. juni 2014 at 17:16 said:

    Et bilde av min den beste personen som finnes. bestemor. Jeg skulle ønske jeg klarte å fange hele henne i et bilde. Bevegelsene hennes, lukten, det varme smilet, hver eneste rynke, de fine gullringene hennes, det krøllete håret, alle historiene og den kjærlige energien hun utsråler. Alt det i et eneste bilde. Heldigvis har jeg allerede mange mentale.

  37. Johanna on 18. juni 2014 at 18:26 said:

    Jeg ville foreviggjort første gang han sa han elsket meg. Vi lå tett sammen i mørket og jeg visst hvor mye det betød for han å si det.

  38. Maren on 18. juni 2014 at 19:05 said:

    Oi, utrolig smart app! (Og FOR en konkurranse)
    Hmm, godt spørsmål. Jeg var nettopp i Italia med familien pga av et bryllup til en god familievenn, og ettersom begge mine søsken bor i andre land, og vi ser hverandre 2-3 ganger i året, hadde vi det utrolig kjekt. Da vi var på vei hjem etter et 10 timers (!) langt bryllup, var den vanlige veien stengt, og vi fulgte GPS’ens råd… Dette førte til at vi kjørte på en liten landevei – som min bror, som har bodd et halvt år i Kamerun, kommenterte at lignet på veiene i Afrika – som viste seg å ikke lede til noe sted; den stoppet plutselig. Haha, poenget var at selv om vi kjørte feil flere ganger, så hadde vi det utrolig kjekt. Derfor var den bilturen (og følelsene) noe jeg gjerne skulle foreviget!

  39. Mari on 18. juni 2014 at 19:07 said:

    De fineste og største øyeblikkene i livet husker man jo, også uten et bilde. Det jeg ønsker å være flinkere på er å ta bilder av hverdagsmagien. Det blir fort glemt når det er noe som dukker opp innimellom alt hverdagsstresset, men det er ikke noe mindre magisk av den grunn.

  40. benedicte jensen on 18. juni 2014 at 19:33 said:

    Den ettermiddagen da jeg stod litt i bakgrunnen. Bare for å se det litt på avstand. Det var akkurat den deiligste fargeovergangen på sjøen, alle tonene fra dyp blå til grønn. Selv om jeg aldri kommer til å glemme det hadde det vært veldig betryggende å vite at det var arkivert et annet sted i tillegg til i tankene mine. Følelsen husker jeg, men jeg klarte til slutt ikke å se for tårene. De var av slaget ubeskrivelig følelse av å ha kommet hjem. Spontant løftet jeg hendene rett opp i lufta da jeg så han stod der på lavasteinene og de to solbrune, frie, deilige barna hans lekte i høyt siv. Jeg var varm, myk og sårbar. Det var for mange gode ting til at jeg tror det er sant enda. Derfor ville jeg ha foreviget det. Som bevis for ettertiden.

  41. Anne on 19. juni 2014 at 00:20 said:

    Jeg skulle ønske jeg kunne ta bilde av hvor glad pappa er i mamma og hvor glad mamma er i pappa.
    Sånt er vanskelig å ta bilde av, men kanskje kanskje, om jeg øver litt, så klarer jeg å fange det.

  42. alise on 19. juni 2014 at 05:14 said:

    skulle gjerne sett meg selv sammen med min avdøde bror.

    Oi, ser den setningen kan misforståes, mener selvsagt et bilde av oss to -sammen, her på vår arme klode. :)

  43. Eit øyeblikk, eit minne, som gjev meg energi til kvardagane; som å vere den som vaknar fyrst i sommarhuset. Stå opp frå varmen hans, tusle ut i duggfriskt gras, merke at verda og eg vaknar til dei fyrste solstrålene, med lukta av ny kaffi…. sommar!

  44. Sarah Kjær on 19. juni 2014 at 11:15 said:

    Jeg prøvde, men jeg fikk det ikke til. Jeg ville forevige min tantes levde liv. Det var et lite eventyr bestående av hennes arbeid som statist på det kongelig teater i København, guide i Venezia, der hun snakket flytende italiensk og endeløse rusleturer med hennes mann i Berlin; en by hun i følge seg selv, kjente som sin egen bukselomme.
    Jeg prøvde, men fikk det ikke til, fordi tante kom inn i mitt liv da hun både var gammel og forvirret og skillet mellom hva som faktisk foregikk rundt henne og i hennes tanker var visket ut. Jeg ga henne et headset og noen cder med opera. Hun sang med på italiensk. Jeg sa «chiao, bella», siste gang jeg så henne. Hun lyste opp. Nå titter jeg bort mot bokhyllen. Der står bryllupsbildene av henne og hennes mann. De har fotografert hverandre, for det var kún dem der den dagen de giftet seg. Han har foreviget henne. Han har tatt bildet jeg prøvde å ta i så mange år. Hun har på seg en kort, hvit kjole og en hvit bredbremmet hatt over løst hår. Hun kikker på fotografen. Flørtende, men litt forlegen og vakrere enn noen andre.

  45. karoline on 19. juni 2014 at 19:17 said:

    En perfekt sommernatt i Stockholms skjærgård midtsommarafton for 3 år siden. Siste kvelden med mine klassekamerater før vi alle dro hvert til vårt. Vakreste kvelden med lilla himmel, jenter med blomster i håret og gutter med sommerns første fregner. Godfølelsen da min favoritt tok meg med på et svaberg og spurte om jeg ville bli hans. Det bildet, den følelsen, det ville jeg foreviget.

  46. Tonje Sofie Eriksson on 21. juni 2014 at 10:39 said:

    Jeg ville veldig gjerne foreviget øyeblikket hvor min bror, som alltid har vært vanskelig og kranglete, oppriktig sa at det var hyggelig at jeg kom på besøk. Det var bursdagen hans, og jeg hadde bodd ett år hjemmefra. Forhold mellom søsken forandrer seg mye når en av dem flytter ut, virker det som. Ville ikke bare fått med meg gleden i øynene til broren min, men også til moren min, som trolig har ønsket dette i alle år jeg og broren min har levd. I det øyeblikket ble jeg lykkelig over all gleden hos andre, og ikke bare for min egen del.

  47. Jeg kunne tenke meg å foreviget følelsen av pur lykke og kjærlighet i et fotografi. Det de følelsene bare stråler ut og man ser det vibrere og lyse og man blir lykkelig og varm selv ved å se på bilde.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation