Syklus

Untitled

Sommeren var så vidt over da vi elsket for siste gang. Vi hadde kranglet tidligere samme dag, likevel kom han på døren før det ble mørkt. Vi sa ingenting, alle ord og uttrykk var brukt; all frustrasjon og sinne hadde fått sitt utbrudd. Uværet hadde stilnet. Jakken falt i gulvet, han løftet meg og bar meg i seng. Vi stirret hverandre i øynene hele akten, aldri hadde jeg følte meg så elsket. Begge viste det var adjø. Forpliktelsene, lovnadene og fremtiden forsvant i tankt med tunge åndedrag.

Jeg så ham krysse gaten utenfor dagen etter.  Jeg satt på skrivebordet, følte treverket han hadde bygd året før i fingertuppene, mens mine bare føtter så vidt nådde gulvet han pusset året før det igjen. Begge som en desperat bønn om tilgivelse. Det var mye han i leiligheten. Det var mye han i meg. Det regnet utenfor, han krysset gaten i en fei, holdt dagens avis over hodet. Da han rundet hjørnet gikk det opp for meg: Jeg hadde sett det samme bildet altfor mange ganger. Det apatiske ble erstattet med sorg og sinne. Ikke på ham, men på meg selv. Hvordan kunne jeg la det skje igjen? Den bittre ettersmaken av feighet la seg over hele tilværelsen, da telefonen ringte og han ga meg sine siste ord, forstod jeg at vi aldri hadde elsket hverandre, tross et stort bruk av ordet.

– Jeg glemte jakken, du kan beholde den.
Stillhet.
– Ok.
Jeg la fra meg røret, hørte han likevel klart og tydelig.
– Og du. Takk for alt du har lært meg.

Stillhet. Han la på. En konstant summelyd, et fint soundtrack til tomheten. Var jeg noen gang forelsket, eller hadde jeg vært avhengig av det smertefulle ønsket om å få det til å fungere? Han valgte hun andre, det var over for syvende gang. Jeg ofret ikke en tåre. Denne gangen forlot han ikke meg. Vi forlot hverandre.

Tweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Facebook

13 Thoughts on “Syklus

  1. dette traff meg skikkelig, av en eller annen grunn! du er så flink å skrive.

  2. Elise on 6. april 2014 at 21:50 said:

    Du er utrolig flink til å skrive.

  3. Nora on 6. april 2014 at 22:52 said:

    Takk.

  4. Madelene on 6. april 2014 at 23:40 said:

    Er kjærligheten virkelig så lik at vi alle kjenner oss igjen? Utrolig bra skrevet, nok en gang <3 :-)

  5. Jenny on 7. april 2014 at 00:02 said:

    Du skriver helt nydelig. Om du har mulighet og lyst, hadde det vært kult om du hadde skrevet et innlegg om Westerdals, jeg vurderer å begynne der til høsten (tekst og skribent). Nok en gang takk!

  6. «Den bittre ettersmaken av feighet la seg over hele tilværelsen, da telefonen ringte og han ga meg sine siste ord, forstod jeg at vi aldri hadde elsket hverandre, tross et stort bruk av ordet.» Nydelig. Hele teksten ga meg et sting i sida. Vondt og fint.

  7. Ingvild on 7. april 2014 at 10:03 said:

    Elsker når du skriver sånn<3

  8. Du skriver så bra!

  9. Sandra on 7. april 2014 at 23:29 said:

    Du utfører tryllerskriverkunst – det er helt magisk å lese tekstene dine!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation