LØGNER

flower

Her jeg står og snitter roser, og skammer meg over alt jeg ikke har turt å si eller skrive, innser jeg det; jeg er feig. Jeg hadde ambisjoner om å gi ut en roman. Hobbyerotisk og romantisk. Kritikerne; VG, Dagbladet, de nasjonale tidsskriftene, hadde sammenlignet den med Fifty Shades of Grey. Jeg hadde blitt sykt skuffa, men satt pris på omtalen. Selv skulle jeg lest den høyt med en følelse blandet av stolthet og skam. Min mor hadde sett bort under mesteparten av høytlesningen, men smilt pent til kameraene etterpå. Et smil av typen ’dette er min datter, hun er forfatter og kunster.’ Jeg hadde kremtet høyt før de første ordene og tullet om at det var nok en bok om sex og kjærlighet. Ironisk distanse. Strategisk for å være den første som hadde sagt det.

Høytlesningen hadde hatt flere kunstneriske pauser, for å la budskapet synke inn hos mottaker. Dere skjønner, boken hadde vært banebrytende og belærende. Leseren skulle undret om historiene var fra mitt liv, om jeg faktisk hadde knullet eldre menn før jeg var seksten, om jeg hadde tatt kokain på dassen hos mine besteforeldre, om jeg kun hadde elsket èn mann, selv om jeg hadde elsket med flere. Noen hadde kalt meg hore. Innerst inne hadde alle villet leve livet mitt.

Sannheten er, ironisk nok, at jeg er god til å lyve. Den første novellen jeg skreiv handlet om extacy. Tentamen i åttende klasse. Jeg visste ikke effekten av dopet engang, men sammen med karakteren A, fikk jeg en bekymret post it fra læreren. Tolv år etter innser jeg at løgner dannes av fasinasjoner, mens lange romaner dannes av historier. Livet mitt er verken langt eller interessant nok til å fylle en hel bok. Jeg har ikke opplevd mye, jeg har seilt gjennom mine tjuefire år. Jeg har grått mye, mest over menn som har behandlet meg dårlig. Har pådratt meg panikkangst, har stort behov for bekreftelse, er fryktelig hypokonder, men har aldri hatt det skikkelig kjipt. Jeg er ikke preget av noe sørgelig. Rynkene under øynene mine kommer av for mye sminke, ikke fordi jeg har sett så mye.

Hanna i Girls tok kokain for å ha noe å skrive om. Jeg er for lovgyldig, for tilfreds, for redd. Derfor fortsetter jeg å snitte roser, forteller meg selv at livet er fint for de feige også. En god løgner lurer også seg selv.

_

Alt jeg har skrevet er fiksjon, bortsett fra det som er sant.

 

Tweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Facebook

8 Thoughts on “LØGNER

  1. Dette er noe av det fineste jeg har lest av deg.
    Føles så ærlig.

  2. marte on 16. mars 2014 at 14:28 said:

    Jeg gikk helt tilfeldigvis inn på bloggen din, og dette er det første jeg leser. Helt fantastisk. Inspirerende og ærlig. Gjett om du har fått deg en ny følger. Håper du publiserer masse mer av det du skriver ♥

    Gir deg hundre gode kopper kaffe og fine rosehager

  3. Marie on 16. mars 2014 at 16:07 said:

    Herregud. Du er elskbar. Pur, rent, så direkte men allikevel indirekte. Jeg ELSKER bloggen din.

  4. Elsker tekstene dine. Jeg kjenner meg igjenn i de. De går inn i meg som ærlige følelser, ordsatt på en måte jeg ikke får til. Det er vakkert å lese. Kjenner en deilig, men likevel trist følelse hver gang. Fortsetter likevel å lese.

  5. elsker dette.

  6. Det her, er fantastisk.

  7. ida on 18. mars 2014 at 10:31 said:

    åh, men tekstene dine er jo så fantastiske. jeg håper de en dag kan fylle en bok.

  8. Elsker tekstene dine :D Om du gir ut en bok så skal jeg være en av de første til å kjøpe den! Jeg kjente meg faktisk igjen i noe av dette, selv om jeg ikke klarte å skilne mellom fiksjon og virkelighet den gangen jeg debuterte med min egen roman..den gang da-for fem år siden! Det ble aldri noe mer, men kanskje på grunn av redsel etter å ha kjent på følelsen av å gå i bakken når jeg stod på scenen for første gang, livredd for å lese mine egne ord og setninger. «Aldri mer» tenkte jeg og angret på at jeg hadde skrevet den i første omgang. Folk trodde det var mitt eget liv jeg hadde skildret, og kanskje var det det også, men som sagt så levde jeg i en mellomfase hvor jeg verken visste hvem jeg var eller hvem som satt å lyttet! Merkelig hvordan refleksjoner over egen tankegang blir til!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation