Den selektive sannhet

piqueniquein glorious technicolor

Da jeg startet å blogge, en gang i 2009 (herregud, det er lenge siden), var jeg brutalt ærlig og tenkte at det ikke fantes mottakere for innholdet. Worldofmike ble opprettet i 2011, etter at jeg kom hjem fra en finn meg sjæl-reise til Bali, og selv om alt har forandret seg drastisk siden den gang, har jeg aldri forlatt universet. Jeg har vokst med det. For det er det det er – et bloggunivers, med en svært selektiv sannhet. Selv om jeg bestemmer selv hva som legges ut; hvordan følelsene formuleres og legges frem – er denne selektive sannheten langt ifra hvem og hva jeg egentlig er. Det er kanskje rart for dere å lese, dere som føler dere kjenner meg og mine innerste tanker, men det bør snakkes om. Jeg skal i nå gang med min Bachelor på Westerdals, og har valgt å forske nærmere på dette temaet. Mennesket som merkevare, en redigert sannhet og selektiv historiefortelling – hvor virkemidlene blir påvirkningen; valg av ord, bilder, setninger, kontekst og stemme utgjør det som fremstår som sannheten.

_

  • Trenger jeg inspirasjon er det siden din jeg besøker. Tekstene dine, bildene dine, LIVET DITT.
  • Jeg har litt lyst på livet ditt.
  • Jeg vil leve livet ditt!
  • Livet ditt ser helt perfekt ut!
  • Gud som jeg kunne ønske jeg hadde livet ditt nå. Ser helt herlig ut. Du ser så lykkelig ut.
  • Virker som livet ditt virkelig er fantastisk.
  • Mike, du er et fantastisk menneske.

_

Setningene over er fra kommentarfeltet. Min «perfekte» hverdag er i bunn og grunn bare en rekke valg. Jeg har en liste på hva jeg ønsker å fylle nettsiden med hver uke. Alt fra litterære tekster, fotografier av hverdag, fotografier av meg selv, hvor mange tips jeg bør ha med, hvor mange steder jeg bør snakke om. Dersom jeg har besøkt for mange kafeer, tvinger jeg meg selv til å ta bilder i en butikk – kun for å vise at jeg lever mangfoldig, og kjenner til mer enn bare restaurantlivet. Det hender jeg ikke handler der en gang, kun fotograferer stedet. I begynnelsen var dette umoralsk og rart for meg, men etterhvert har jeg forstått at det settes pris på uansett. Jeg hadde likt å lese om spennende steder, og driter egentlig i om personen som tipser har vært der selv. Det handler bare om å spre kunnskap om byene man lever i. Og når det gjelder meg selv, mitt indre, har jeg forsøkt å ha et balansert og sunt forhold til publiseringen. Jeg vil gjerne gi litt av meg selv, men det er minst like viktig å holde tilbake. Det handler om å verne en selv, først og fremst, men det handler også om å gi det leseren forventer og ønsker.

En blogg eksisterer kun av forholdet mellom skribent og leser. En artikkel eller et innlegg lever ikke før dette møtet skjer. Et innlegg skapes heller ikke kun av forfatteren, selv om de fleste lesere antar det – det skapes og tilpasses dette opparbeidet forholdet. Altså, dels av indre inspirasjon, dels av yttre forventninger. Dette gjelder ikke alle, selvsagt – noe blogger for å tømme seg selv, men når man velger en stemme, en visjon og et ønske for et nettsted, er det her, som med all annen kommunikasjon, viktig å holde seg til den røde tråden. Denne bloggen er en inspirasjonblogg; den skal spre god energi og inspirere til å leve kreativt og godt, på alle mulige områder. Det vet dere. Derfor bortfaller en hel del av det som faktisk skaper et menneske og et liv: nedganger, depresjoner, utfordringer. Enklere sagt: En blogg er en selektiv sannhet.

En ting man må huske på som leser, er at de største bloggene, de som har oppnådd en viss suksess, har knekt en kommunikativ kode. De har forstått lesergruppen sin, og fortsetter å gi det de vet leseren forventer og ønsker. Jeg ønsker ikke at dere skal se ned på dem, tvert i mot. Dere må lese blogger som når dere ser film og tenke at dette er en blogg, dette skjer bare på blogger, akkurat som at den mest romantiske kjærligheten bare eksisterer på film. Bloggerne skal dere verdsette like høyt, beundre dems kunnskap og riktige valg av virkemidler for å gi dere daglig inspirasjon eller et pusterom. Hva så om man drar på piknik med rutete duk for å blogge om det? Det ser jo uhyre romantisk og fint ut, og ofte er det disse ekstremt klisjéfylte virkemidlene som bidrar til at leseren faktisk gjør noe fint de også. De tar kanskje ikke med seg en duk, men de setter hvertfall av litt tid til å spise en croissant med gode venner. Det er dét som er målet, ikke å lure mennesker til å tro at livet er perfekt på alle mulige måter.

Dette er fryktelig interessant syns jeg – hvordan en skribent, fotograf, regissør, designer, blogger og kunstner velger virkemidler som påvirker målgruppen i så stor grad at de ønsker å være alt i dette universet. Noen ganger skulle de til og med ønske de var personen (Jamfør Amélie From Montmartre, Hjartesmil, Edy Poppy, meg selv). Jeg gleder meg til å forske mer på dette, og skal selvsagt dele min kunnskap med dere. I mellomtiden må dere ikke se ned på bloggene dere leser – la dere inspirere og sett pris at mennesker tar seg tid og ork til å sykle i røde skjørt, og setter opp et perfekt frokostbord, før de spiser maten sin med hovne og trøtte øyne, og møter dagens utfordringer akkurat som alle andre.

_

God helg!

Tweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Facebook

22 Thoughts on “Den selektive sannhet

  1. Henriette on 17. januar 2014 at 14:44 said:

    Godt sagt! Skikkelig spennende tema å skrive oppgave om!

  2. Å, dette innlegget er viktig og fint og ekte.

  3. Våknet senest i dag og tenkte at jeg vil ha det som deg. Vet derimot altfor godt at ikke alt er som på bloggen, for jeg tenkte det på grunn av at jeg ikke klarer å finne merkevaren og «virkeligheten» jeg vil starte opp min egen blogg med. Har ikke skrevet noe der siden 2012.

    • Nøkkelen er å ikke lete, bare tenk at du skal velge en «jobb,» selvom det høres veldig kjedelig ut. Det viktigste for å drive en blogg er å skrive om og ta for seg noe man syns er så fint at man kan holde på med det som en lek. Med en gang det blir ork, vil det aldri gå. Bare del noe du liker, det finnes alltid mottakere der ute <3

  4. Aldri har du skuffet en eneste gang! Har lenge vært en fast leser, og jeg setter meg godt til rette hver gang du har skrevet et nytt innlegg.
    Har selv flyttet hjemmefra for første gang til Oslo, og dine tekster hjelper meg til å komme lettere gjennom dette.
    Aldri slutt med det du gjør, du er fantastisk! :-)

    • Mina. Hjertelig takk for fine ord! Det er godt å være til hjelp til noe. Håper Oslo behandler deg pent – det viktigste er å gå turer med senka skuldre, bli skikkelig kjent. Byen er fin og interessant, selv om det selvsagt har noen mangler. <3

  5. Kirstin on 18. januar 2014 at 12:43 said:

    Utrolig spennende og fint tema! Masse lykke til, fine, fine Mike! <3

  6. Full kred til folk som slår seg opp på blogging, markedsfører seg og sitt produkt. Og tommel opp for mennesker med kreative påfunn som blir delt i bloggposter. Du står i en særstilling. Ikke bare fordi du har knekt en kode, men i form av å være en dyktig fotograf og skribent. Når det gjelder virkemidler, savner jeg variasjon på blogghimmelen. Hvorfor har det blitt sånn at den selektive sannheten er så fordømt vellykka? Kommentarene du gjengir (a la: jeg har lyst på livet ditt) gjør meg trist. Er ikke livets mangfoldighet mer interessant, tenker jeg, hvorfor er vi så opptatt av å produsere oss selv til glansa forsider? For meg hadde det vært en skikkelig opptur å bli servert et helt uredigert innlegg på worldofmike.

    • Hei kjære deg. Jeg elsker alltid kommentarene dine, du er reflektert og ærlig. Takk! <3 Jeg er helt enig, det er rart hvorfor vi bare vil høre og se det fine. Dvs, man må få innskudd av noe vanskelig inni mellom, hvis ikke blir det nesten umulig å trekke assosiasjoner til virkelige liv. Og bloggere er gode på det også, å strå litt "vanskeligheter" nå og da. Et uredigert innlegg er veldig skummelt tho, for meg. Selvsagt. Det er det viktigste når man begynner å ligne "en offentlig person," hvis man ikke beholder et rom inni seg som bare er ens eget eller de rundt seg, tror jeg man føler seg svært sårbar. Det er en beskyttelse for meg, å tenke at dere ikke kjenner meg helt! Jeg har likevel et innlegg som er rimelig uredigert, som kommer. Det blir spennende nok i seg selv. Og ja, denne undringen er også en magnet i seg selv faktisk. // Enig i at de kommentarene er triste, jeg blir helt satt ut selv. Ha en god tirsdag!

  7. For et spennende tema! Det kan jo bli virkelig interessant å fordype seg i, spesielt siden blogger har vært så mye i vinden de siste årene. Lykke til!

  8. Dette var veldig godt skrevet! Veldig ærlig og reflektert, samtidig pakket fint inn med gode setninger, og ditt skrivetalent :) Og ikke minst kult tema til bacheloroppgaven!

    • Takk fineste Sarah! Ja, det er veldig spennende! Jeg vet bare ikke helt hvor jeg skal begynne nå. Det er likevel godt å endelig ha et tema å jobbe med, som jeg syns er vilt kult selv! Håper livet er godt!

      • Det er alltid vanskelig å begynne! Spesielt når det er så mye å ta tak i. Du kan jo enten kladde alt du kommer på (ikke lov til å si NEI til ideer) eller du kan begynne å tenke på den beste problemstillingen for å svare på det du ønsker å svare på. Kos deg med det i hvertfall! Ellers er livet veldig godt. Håper du også har det kjempe bra, fine!

  9. Ingrid Spektor on 19. januar 2014 at 22:51 said:

    Åh, Dette tror jeg var viktig for mange at du skrev. Også for min egen del.
    Det er lett når man sitter med tunge tanker og manglende håp for fremtiden å tenke at mange bloggere lever et drømmeliv. På mange måter gjør dere jo det, men det er viktig å huske at dere også gråter, er frustrert, sur og negativ iblant. Jeg elsker bloggen din, kanskje aller mest fordi det er en flukt til noe litt uoppnåelig og «perfekt». Og det liker jeg. Jeg må bare huske at det også av og til kanskje er det for dere.

    <3

    • Elsker denne tilbakemeldingen, det er sånt jeg trenger til min bachelor. Å høre hvorfor mennesker trenger sånt. Jeg kommer nok til å be om svar på en undersøkelse!
      Men jeg er helt lik selv, det er jo ikke ulikt menneskene – å føle trang til å se opp til noe fint og polert! Så lenge man ikke blir obsessed, og føler at ens eget liv aldri
      kan nå samma standard! For det er jo ikke sånn det er.

  10. Pingback: Great stories | World of Mike

  11. Pingback: push | Katrine Marie

  12. Pingback: Min sannhet | Ida Sundae

  13. Dette er det viktigste du har skrevet på lenge, synes jeg! En ansvarlig tekst – selv om verken du eller noen andre burde forvente at du skal kunne stå til ansvar for alle leserne dine.
    Det du skriver om her er et viktig premiss for å få noe positivt ut av en livsstilsblogg, eller en romantisk film for den saks skyld.

    MEN! Som du også skriver så er det ikke noe vits i å hate på denne typen romantisering heller. Dét leder meg inn på noe jeg synes er enda mer interessant: Jeg synes det virker som om det er forbausende få som klarer å finne balansen i forhold til dette her. Enten så blir man misunnelig og misfornøyd med sitt eget liv av å lese livsstilsblogger (nå mener jeg den skjeve virkelighetsoppfatningen du skriver om her) eller så går man alt for langt i motsatt retning: Avviser det helt, og sier at SÅNN er ikke virkeligheten. Dét siste der – er noe jeg tror det er enda mindre bevissthet rundt, og jeg tror det gjør alt for mange av oss til uambisiøse, jantelovsmøkkafolk. For å sette det litt på spissen, så blir det til at vi i det samme øyeblikket som vi Ser et bilde av noen som har piknik på rutete duk FRATAR oss selv muligheten til å oppleve noe lignende. Rett og slett fordi vi setter et for skarpt skille mellom vår egen realitet og alt det romantiske. Dette skyldes den viktige og riktige klypen salt du adresserer her overdrevet x10.
    La oss prøve å finne balansen! Når vi ser noen som kysser i regnet på film, så skal vi ikke tenke at SÅNN skjer bare på film. Joda, vi bør huske at «det var sikkert kaldt og mindre behagelig enn under teppet i sofaen her» – men fy faen så episk! Noe sånt vil jeg også oppleve en gang! «Episk» er før øvrig et ord jeg vil ha inn i varmen igjen etter at det har vært på avveie noen år på grunn Internetthumor epic fail. For det er nettopp den typen opplevelser jeg snakker om nå ordet handler om. Det er episk å kysse i regnet. Det er episk å sykle i rødt skjørt og ha piknik på rutete teppe.
    Den balkongen din er faenmeg episk. I alle fall – og her kommer kanskje selve poenget – om du tillater deg selv å se på den med episke øyne. Når du gjør det, så skal du ikke se bort fra at du klarer å ta noen episke bilder av den også, og sånt blir det bra blogg av. All ære til deg og gratulerer som årets blogger, Mike. Epic win.

  14. Veldig spennende å lese dette, reflektert og godt skrevet! Jeg er en relativt fersk blogger, og har ved flere anledninger latt meg skremme av egne bilder, formuleringer og ord som rosemaler min hverdag, nettopp i frykt for å skape et uekte bilde av hverdagslivet. Jeg merker stadig hvor krevende balansen mellom å gi av seg selv og holde det mest personlige tilbake er, synes dette er spesielt vanskelig nå som jeg blogger fra New York, byen alle allerede ser igjennom Carrie Bradshaw sine øyne.

    Det var i hvertfall oppløftende å lese innlegget ditt, både som blogger og bloggleser!

    Forstår at du går på Westerdals, jeg har vurdert å begynne der selv. Er det noe du anbefaler? Går du tekst?

    • Hei, takk for fin kommentar. Jeg forstår at det sikkert er supervanskelig å få livet til å se noe annet enn perfekt og spennende ut, fra New York. hehe. Det ER jo en vilt inspirerende by! Jeg vil også til New York!! årh. Ja, jeg går Art Direction, er snart ferdig. Jeg anbefaler skolen på det varmeste – veldig veldig fint og proft studiested.

      • Du får lese litt på bloggen min så lenge, intill du får tatt deg turen:) Det hender Jeg lengter hjem til Oslo, og koser meg derfor veldig med dine bilder og skildringer!

        Kommer nok til å søke tekst, så får vi se om det blir statsvit eller tekst til slutt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation