plettfritt.

UntitledUntitled

Det hele startet da jeg forelsket meg i en mann som var alt annet enn feilfri. Han behandlet meg som fyllerom for søvnløse netter, jeg kunne nesten lukte hans tidligere elskere da vi sov, men på mirakuløst vis falt jeg til ro med det hele. Vi snakket om det, han fortalte om alle han elsket med, jeg lyttet helt uten sjalusi eller misnøye. Det var frem til vi forstod hva vi var for hverandre og startet et omveltningen; å gå fra det som var til noe som kunne vare. Jeg kastet opp av lukten av ukjente fitter, han hatet min manglede kommunikasjon, men til slutt, etter nesten ett år med løgner og sjalusi, falt vi til ro i hverandres favn. Der har vi vært siden.

Det første halvannet året var alt annet enn dramatisk: Vi var stabile og forelsket. Vi elsket på toget, han fingret meg på trikken, vi sov som tvillinger i en trang livmor og alt vi snakket om var hvor høyt vi elsket hverandre. Deretter møtte vi det tradisjonsrike hverdagslivet og kjedelige vaner som ellers ville tatt livet av oss begge, av ren rastløshet. Det var fryktelig kjedelig, samtidig alt vi trengte. Vi lagde den samme maten, hadde obligatorisk sex i like mange minutter hver morgen og kveld, han kysset meg før arbeidet, jeg handlet varer og vasket hjemmet, vi så på TV og ingen av oss husket smaken av alkohol. Vi var lykkelige.

Jeg har ikke ofret en destruktiv tanke til det vi har skapt, helt frem til jeg i forrige uke, etter nok et sammenbrudd som resultat av for mye arbeid, hadde en ensom date med Sex and the City. De seks sesongene som ikke bare har definert hvem jeg ønsker å være som forfatter, men som også har fungert som psykolog og leveregler i en årrekke. Jeg så tre og en halv sesong, før jeg la meg i fosterstilling under episoden som omhandlet Carries misnøye og rastløshet i hennes daværende perfekte forhold. Hun var elsket av Aden; en mann aldeles perfekt mann. Hun var ikke vant til den slags, savnet den eksplosive faenskapen hun hatet i sitt forrige forhold. Brått gikk det opp for meg: Vi var blitt vanedyrene vi hadde fryktet, jeg forstod hvorfor skrivesperren hadde vart i over et år og jeg kunne endelig sette fingeren på den ørlille uroen som hadde ligget midt i magen i noen måneder: Vi var for lykkelige, vi hadde glemt hvorfor vi falt for hverandre. Vi hadde glemt styggedommen. Jeg satt meg opp, ringte han og sa: ‘Jeg hater deg når du gråter. Du er stygg når du kommer.’ Det ble stille i den andre enden, jeg ble redd vi hadde mistet det vi hadde. Jeg kunne høre han tenke frem en riktig formulering, før han lo forsiktig og endelig ga meg det jeg savnet: ‘Jeg hater når snakker pent til meg, jeg er så forjævlig lei av at du aldri klager, og nå kommer jeg over for å knulle deg til gråter, di jævla bitch.’

_

Alt jeg har skrevet er fiksjon, bortsett fra det som er sant | Bildene er linket
_

Tweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Facebook

15 Thoughts on “plettfritt.

  1. Dette er jo absolutt ikke langt fra virkeligheten når forhold nærmer seg et år pluss. Bare synd at slutten kan føre flere veier. Kjempe bra skrevet! :D

  2. Du skriver på kornet, hver.eneste.gang. Takk, og god jul <3

  3. Bettina on 26. desember 2013 at 17:50 said:

    Du skriver så nydelige tekster.

  4. herlig, jeg digger det !

  5. Så sinnsykt deilig å bli minnet på at de beste forholdene kommer av utallige håpløse netter og ensomme morgener, og at det å gå fra lykkerus til fortvilelse på kort tid er en del av det å tryne hardt inn i forelskelsen.

    Akkurat det jeg trengte nå. Tusen takk, fine deg :)

  6. herregud, du skriver så fantastisk.

  7. Helt fantastisk.

  8. Herrefred, jeg bare elsker alt du skriver, alt

  9. Silje on 23. januar 2014 at 14:05 said:

    Aldri før har jeg kommentert på blogginnlegg, men dette, DETTE, måtte jeg kommentere på. Du skriver helt fantastisk! Jeg skjønner godt hvorfor du vant prisen for årets blogger. Magisk, inspirerende blogg! Du har herved fått en ny leser.

  10. Emilie on 23. januar 2014 at 16:27 said:

    OMG. Oppdaget bloggen nå nettopp. Oppdaget min nye favorittblogg altså.

  11. morsomt at bloggawards, som jeg ikke er interessert i overhodet, var det som fikk meg til å få øynene opp for bloggen din.

    denne likte jeg.

  12. Lo godt, og kjente meg igjen.

  13. jeg søkte opp dette, bare for å lese igjen, det er helt rått, får frysninger.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation