Blanke ark for evig og alltid.

Blanke ark for evighetenBlanke ark for evigheten

Jeg har akkurat kjøpt meg ny Moleskin. Det er trolig min tolvte på to år. Like tykk, like clean og kvalitetsrik, og med like mange blanke ark som de forrige. Jeg skriver de som regel aldri helt ut. Etter en tid har planen om å holde den strukturert og ryddig, tapt for alle de rotete og kleine tegningene, listene og latterlige ideene som på mystisk vis sniker seg inn på annenhver side. Det er trolig underbevisstheten min som roter dem til, det er jo ingen hemmlighet at jeg elsker nye skrivebøker. Det å kunne åpne på første side, skrive navn og url med blokkbokstaver, skrive den første listen og den første overskriften med strek under. Til og med det første tankekartet er som regel symmetrisk og fint. Jeg tegner, skriver og løfter boken opp, legger hodet på skakket og ja, dette ser fint ut. Dette blir bra. Og så har jeg jobbet i noen uker, møter nye, frustrerende faser og forstår ikke hvor roen og strukturen forsvant hen. Jeg freaker ut, tegner et surt fjes over ideene som forkastes og før jeg vet ordet av det sitter jeg med nesen i en fersk bok. Økonomisk, nei, men en deilig følelse av frihet og endeløst med tid.

Sånn er det med livet også. Heldigvis, vil jeg si. Et nytt semester, for eksempel, er et godt eksempel på en ny Moleskin. Nyttårsaften og siste skoledag før sommeren, også. Hvem vet – til og med høstferien kan gi tid nok til å bestemme seg for å gjøre spennende endringer. Vi (jeg antar at de fleste som leser er nærmere fødsel enn død) har endeløst med tid og et hav av frihet. Vi må aldri la oss skremme av endringer. Vi må aldri leve i frykt for å gjøre feil valg eller grue oss til nye epoker. Man kan alltids kjøpe ny notatbok. Men noen ganger er livet som det skal være også, kanskje sommeren ble endringen du har ventet på, og nå er du redd for at høsten kan bryte det gode mønsteret. Vi kan til og med finne på å mislike følelsen av velbehag, det å føle seg hjemme og trygg. For når alt er vakkert og riktig, hva skjer når neste epoke banker på det trygge universet og kommer over oss uten at vi klarer å bremse verken oss selv eller omgivelsene? Tviholder vi da på det vi har, eller lar vi endringene føre til noe enda bedre? Hvis man er glad i en ny Moleskin, er man vel også glad i det å kunne starte på noe nytt?

Blanke ark for evighetenBlanke ark for evigheten

Jeg så frem til høsten og alt arbeid som følger med tiden vi plustelig får til overs. Samtidig var jeg redd for at romantikken og de late rutinene jeg hadde tillagt megselv i sommer skulle forsvinne med et blunk og at jeg, vi og alle andre skulle falle tilbake til det som var. Jeg hadde gruet meg til å bytte ut årets utskrevne notatbok, den var nemlig full av klissete skildringer fra lange morgener. Nå var det på tide å bytte ut nytelsene med de strenge rutinene, jeg måtte nok en gang følge listene slavisk. Men det var da det slo meg – må jeg egentlig det? Eller kan jeg la denne høsten, disse blanke arkene og alt som kommer være noe helt nytt? Jeg skulle jo ikke forelske meg, tvile på fremtidsplaner og la meg bremse av Oslos deilige mennesker. Jeg skulle ikke falle til ro – jeg skulle opparbeide meg et bra grunnlag for arbeid og dra videre til utlandet og der skulle jeg finne lykken og bli rik og suksessfull. Men det er som de sier – lykken kommer når du minst venter det, hjemmet er der hjertet er osv osv osv. Det er da ingen dum ting det?

Nå er jeg tilbake på Liebling, stedet som inspirerer meg mest – stedet hvor jeg skriver lange tekster og haker av flere saker på listen enn noe annet sted. Akkurat som i fjor høst. For bare timer siden var jeg smånervøs i det jeg gikk inn på Westerdals igjen, tankene tok kvantesprang til samme tiden for bare et år siden. Jeg fryktet tilbakefallet. Det kom ikke. Studentene var solbrune, vi ble fortalt om studietur til London, en summing av fremtidsretta samtaler regjerte i gangene, han kysset meg forran medstudentene, og jeg kjente ikke et snev av flauhet eller frykt, heller en økende puls av yrhet og engasjement. Det har skjedd en endring siden i fjor, og jeg liker den. Plutselig var jeg ikke redd lenger, jeg gledet meg over denne splitter nye epoken. Siste året i Oslo eller ikke, jeg er klar for det som kommer. Og så gikk jeg og kjøpte meg ny notatbok. Moleskin i sort skinn, og det føles like godt og rent som for tolv utgaver siden.

Blanke ark for evighetenBlanke ark for evighetenBlanke ark for evigheten

_

Bukse Zara | Sko DinSko (gave fra This is Pr) | Skjorte Gina Tricot | Jakke Monki | Veske Vintage

Tweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Facebook

2 Thoughts on “Blanke ark for evig og alltid.

  1. Marlou on 21. august 2013 at 15:30 said:

    takk for at du er så inspirerende de siste dagene! det er superfantastisk å lese (og jeg har klart å sette meg ned og skrive selv for første gang i flere uker. TAKK).

  2. Det er akkurat det jeg er redd for også, at man bare faller tilbake til sånn det var før ferien. For når det blir kaldere i været og mindre plass på timeplanen, hvor blir det av sommerkjolene, kreativiteten og det med å følge sin egen greie da? Men det kommer nok tilbake, og jeg tror man kan velge hvilken som helst dag til å være starten på et nytt kapittel.
    Du skriver så himla bra Mike, jeg begynner jo å skrible sjæl. Takk for at du er du og at du klarer å sette så fine ord på følelser :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation