[Noko kalt kjærleik]

classic beautySkjermbilde 2013-03-25 kl. 09.28.05

I går så jeg en av mine favorittfilmer; [500] days of Summer. Forrige gang jeg så den var jeg fryktelig forelsket i en av dem jeg delte kvelden med. Nå, singel og fri som en fugl eller hva man nå er når man kliner med hvem man vil, men aldri føler seg tilknyttet, var det en helt annen opplevelse. Jeg følte på bitterheten til jenta i filmen som forteller sårt, men ærlig at hun ikke tror på ekte kjærlighet, frem til hun selv finner den når hun venter det minst. Da hun leste en bok på en tilfeldig benk en mild mandag. Jeg ble kvalm av begeistring, for man glemmer ofte at verden virkelig er uforutsigbar og vakker.

Ja, dette er film – alle filmer har lykkelig slutt, men jeg velger å tro at det faktisk er sånn – man vet aldri om noe vakkert og helt annerledes møter oss akkurat i dag eller i morgen. Det skremmer meg. For hva gjør man om man treffer noen som er helt feil eller til feil tid – forsvinner øyeblikket og sjansen? Må man bare innse at kjærligheten kommer i all verdens fasonger, oftest når vi ikke planlegger det? Og viktigst – må vi åpne våre sårbare favner og ta imot, eller kommer det flere sjanser?

UntitledYouTube sitt forhåndsvisningsbildeUntitledDa jeg var yngre hendte det at jeg kikket hardt inn i øynene på alle jeg møtte og er dette mennesket jeg kommer til å elske hele livet? Kommer vi til å kysse en gang i fremtiden? Noen ganger kysset jeg dem, andre ganger la de igjen små avtrykk, vage minner og forsvant. De fleste ble viktige, gode venner og hjertet blusset aldri noe særlig. Med tiden så jeg på alle som mulige flinger, flørtet ukontrollert og én gang skrev jeg en sang om tre gutter og en jente. Jeg var forelsket i alle fire. Jeg liker mennesker, og på den tiden var det ufarlig å utsette hjertet for tilfeldig kjærlighet. Jo eldre vi blir, jo mer observante og forsiktige blir vi. Jeg har siden jeg ble singel forsøkt å kikke på tærne mine hver gang jeg møter nye og interessante mennesker. Jeg tenker jeg er en annen person hver gang jeg kliner; lar det kile, men passer på å ikke like det for godt, holder tilbake. Jeg har vært livredd for å få følelser, bli forelsket, føle trangen til å skrive idiotiske kjærlighetsdikt og gråte over mennesker. Samtidig har jeg en venninne som nylig ble singel og har et hjerte fylt av redsel for å ende opp alene, en venninne som fikk ny kjæreste, men aldri vil snakke om evigheten. Flere lykkelige par og noen single, desperate jentebarn som stadig fyller hjertet med sjarmerende netter, men mannfolka ringer aldri.

Jenter har alltid mål; vi har alltid et eller annet som driver oss. Ofte er menn eller deilige damer (hvis man foretrekker det søte) en viktig del av denne driften. Enten det er jaget etter en partner; kjærleiken, eller om det er jaget etter å holde hodet og hjertet kaldt, klare å komme over noen, kampen med å tviholde på muren og fortsette å keep it cool. Lets keep it casual. Lurer vi oss selv? Er det noen gang helt casual, hender det at vi er helt uavhengig av kjærligheten? Filmen jeg så i går portretterer dette så fantastisk fint – alt handler om tiden de delte – dagene like før de møttes; lengselen, da de var sammen; romantikken og lykken, og tiden etter; hjertesorgen og følelsen av å måtte komme over noen. [500] dager tok det, før [1] – han møtte en ny jente og en ny syklus startet. Jeg tror det er en vill og skremmende sannhet i dette. Gjør det noe, tenker jeg – gjør det noe at kjærligheten er livet? Gjør det noe at du nekter å forplikte deg av prinsippet du skapte da du gikk ut av ditt forrige forhold? Gjør det noe at du aldri aldri aldri skal forelske deg i en som degselv? Gjør det noe at jeg kikker på tærne frem til jeg er klar for å virkelig se etter? Gjør det noe at vi forbinder kjærlighet med x-kjærester frem til man møter et nytt menneske?

Untitled(500) Days of Summer

Og når, eller hvis man leser en bok på en benk og man blir spurt om man liker en eller annen forfatter – er det da vi skal legge alle prinsipper, forventninger og regler til side og bare innse at livet skjer og at kjærligheten aldri aldri aldri vil følge regler eller være casual? Vil vi da just know it, eller er det først når vi tør og er klar for å drite i idiotiske prinsipper at dette kan skje? Ikke vet jeg. Alt jeg vet er at kjærlighet er og vil alltid være en del av alles hverdag – enten som lengsel, sommerfugler, forventninger og forhåpninger, eller som sorg. Vi møter alle sortene minst én gang i livet, og det handler vel bare om å åpne sårbare favner og ta det som en mann. Enten det er sårt, jævlig eller helt latterlig vakkert. Enten man møter veggen og innser at romantikken er borte en morgen [1093] dager etter første møte, eller om man en tilfeldig mandag møter noe som river tak i alle organer og alt nullstiller seg; [1], eller om man plutselig innser at det ikke lenger bare handler om hete netter [299] dager etter første orgasme og man rett og slett bare tørre å se opp.

Bildene er linket / Musikk: The Temper Trap – Sweet Disposition.

Tweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Facebook

12 Thoughts on “[Noko kalt kjærleik]

  1. Jeg er nok litt samme som deg om dagen, gutter er fint for en kveld, men om det skulle blitt 500 kvelder så hadde jeg freaket ut. Det er skummelt å bli seriøs etter man har vært i et langt forhold, men jeg tror ikke det er noen fasit på hverken når eller hvordan kjærligheten passer best. Den kommer når man minst venter det og da må man velge om man skal holde tilbake eller kaste seg uti det :-)

  2. Emilie on 25. mars 2013 at 23:54 said:

    500 days of summer er en brutal, men dog veldig vakker film. Jeg elsker karakterene, for å ikke snakke om musikken. Jeg kan på mange måter kjenne meg igjen, og du har helt rett; filmen får et helt nytt perspektiv når man er singel.

  3. <3

    Og, jeg elsker 500 days of Summer, og bildene i innlegget. :) Sukk.

  4. Kjærleik, altså. Det er så pokkers skummelt og komplisert, synes jeg. Så meg faktisk nødt til å skrive mitt første ordentlige og mest personlige innlegg om temaet senest for under en uke siden, for nå er det mer enn to måneder siden jeg så kjæresten min sist. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke hadde noen kjæreste, fordi det er så vondt å savne ham når vi er langt borte fra hverandre, slik tilfellet er nå. Jeg vet at det er fucked up, men de to ordene kunne vært mellomnavnet mitt når det gjelder slike ting. Jeg identifiserer meg med Summer – det er vel hva jeg prøver å si. God påske, fina!

  5. Den kjærligheten.
    Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om den lenger, for jeg har funnet drømmeprinsen, føler jeg. Og hvem vet hva som skjer videre, akkurat nå vet jeg bare at det er han jeg vil ha.
    Selv om jeg ikke ville ha han når vi møttes, og jeg var redd for å se opp etter å ha tilbringet fire år med en psykopat. MEN jeg så opp, og det var sååå verdt det. Man kan ikke være opphengt i fortiden, man skal ikke se bak eller ned, bare se rett fram – opp. Du vet aldri hvor du havner, men jeg er sikker på at du lærer noe på veien uansett.

    <3

  6. du er helt MAGISK veronica

  7. Kjærlighet er brutalt fint, men aller mest bare brutalt.

  8. Takk, Mike. TAKK!! Jeg har en tendens til å klikke meg inn her og da har du en tendens til å skrive ett innlegg om AKKURAT det jeg går rundt å tenker på om dagen. Så, ja, takk. For det hjelper å lese ord og spørsmål satt opp og formulert av andre. Skal jeg mure hjerte mitt inne eller bare åpne meg opp og tørre å titte opp fra skoene, og virkelig se etter? Skal jeg gå igjennom livet redd for at noen kan knuse hjertet mitt? Bør man ikke heller være redd for å gå igjennom livet uten å kjenne kjærligheten?

    Jeg tror jeg velger å titte opp fra skoene og sende den meldingen jeg har hatt lyst til å sende lenge.

  9. Fantastisk!
    Jeg esker den filmen, men jeg blir alltid irritert på hvordan Zoe Deschanels karakter behandler Joseph Gordon-Levitts^^ Selv om det antakeligvis ikke er så lett for henne heller. Jeg er dog naiv og godtroende og har alltid trodd på kjærleik. Klissete, med andre ord, men i det minste ikke plagsom (håper jeg).

  10. Åh, du skriver så fantastisk fint!

  11. Ingrid Spektor on 2. april 2013 at 17:43 said:

    Åh.TAKK fineste Mike. Den teksten kunne ikke passa bedre nå.
    Du er helt fantastisk.blir aldri lei av å lese det du skriver.
    Skriv bok! <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation