Å skrive. Skriver, skrev, skulle ha skrevet.
Edy Poppy, Bård Torgersen, Haruki Murakami, Tomas Espedal, Jo Nesbø, Miriam Kristensen. Ingen dreper skrivesperren. Inspirasjon og tanker om spennende skrivemønstre, interessante setninger og bokdesign, griper meg fra en tid til annen. Jeg rabler ned noe jeg har skrevet før, lest før. Klarer ikke løfte lillefingeren eller en ørliten tanke utenfor komfortsonen. Stagnerer. Stagnerer jo mer jeg innser at jeg stagnerer i gamle, kvalmende, kveldende, drepende klisjéer. Jeg kjøper en croissant, setter meg på den lokale kaffeen. Dobbel espresso. Tar frem notatbøkene jeg kjøpte på interiørforretningen nedi gata, tenker at de tykke og matte papyrussidene kan vekke det estetiske, gi meg korte strofer om hvor fint livet er. Sidene gir meg et slag i trynet – tomme sider er en konstant bekreftelse på nederlag for usette forfattere. Forfatter. Forfatter. Forfatter. Jeg har ikke skrevet en eneste bok. Jeg bestiller en Cola Zero, irriterer meg over lukten som siver fra den altfor vidåpne munnen til herremannen som sitter vedsiden av meg. Han puster tungt, leser Dagsavisen. Trolig upult på mange år, trolig ensom. Jeg skriver:
Mannen er ensom.
Colaen er kald, det kunstige sukkeret vekker minner fra barndommen og gamle kjærester jeg tvang til å kline med meg bak trær i skolegården. Livet var fint før. Jeg mener, hverdagen er fremdeles vakker, men et tykt slør av forventninger ligger over det estetiske. Noen ganger tenker jeg at denne så kalt berikelsen på fantasi og kreativitet, er et fengsel av tanker, et hinder for virkelig nytelse. De eneste gangene jeg nyter noe som helst, er når elskeren ser på meg. Han som skriver tekster så velpløyde og gode at de driter over mine korte noveller, som en gang handlet om romantikk, deretter en lang periode erotikk. Plutselig eide jeg ingen folkeskikk. Nå er jeg tom for ideer. Jeg skriver:
Jeg er tom for ideer. Jeg er tom for ideer. Ideene er erstattet med bitterhet. Kjønnshåret har grodd siden forrige novelle.
Jeg stirrer på teksten, drikker en slurk Cola, presser glasset mot haken, lar tungen dyppe i E-stoffene som, i følge min mor, med tiden vil gi meg kreft. Kreft er bedre enn skrivesperre, tenker jeg, men trekker det raskt tilbake. Banker tre ganger i bordet. Mannen med den jævlige dunsten gløtter på meg, jeg fortsetter å stirre på teksten. Kjønnshår, kjønnshår, kjønnshår. Kjønnshår. Jeg lar en seig spytteklyse gli diskret ut av munnen. Den treffer den skjøre papyrusen, kjønnshåret, og sklir sakte utover hele teksten. Akvarell. Jeg tenker at jeg fremdeles eier et snev av kunst i meg. Jeg skriver:
Spytt meg på fitta.
Jeg har lest det før.
Alt jeg har skrevet er fiksjon, bortsett fra det som er sant. / Bildene er linket.
du sier at du er tom for ideer, men du skriver uansett like godt, engasjerende og velformulert som alltid. at du får til, sier jeg bare.
hei snupp! kom over denne herligheten av en tekst av gustav lorentzen (ludvigsen fra knutsen og ludvigsen) i et gammelt utkast jeg ikke hadde publisert. tenkte på deg!
Kreativitet oppstår gjerne i krysningspunktet mellom målrettethet og defokusert oppmerksomhet. Å ha en struktur å jobbe innenfor skaper en referanseramme som kreativitet kan forholde seg til. Men kreativitet er noe helt annet enn å flytte rundt på kjente faktorer. Kreativitet er å skape noe nytt. Eller kanskje riktigere: å være et medium for universets skapende bevissthet. Siden vi alle er en del av naturen rundt oss opptrer vi hele tiden i samspill med naturen. Det er vår egen bevissthet som lager grenser mellom oss selv og skapelsen. Intellektet vårt sorterer og deler opp, analyserer og fokuserer på detaljer, på ulikheter og forskjeller. Slik skapes en differensiert forståelse av verdens mangfold. Men intellektet er helt ubrukbart når vi skal prøve å sanse helhet, evighet og ubegrenset eksistens. samtidig søker vi alle å oppnå fellesskap med noe eller noen. Vi søker samhørighet, for det gir oss identitet og trygghet. Vi har behov for å være i og blant, og ikke bare atskilt fra. Selv om vi liker å føle oss spesielle. Noe hver og en av oss selvsagt også er. Store glimt av innsikt skjer gjerne når vi defokuserer oppmerksomheten og slapper av. som lyn fra klar himmel kan viktige løsninger bare stå der foran oss, oversett i en stresset og fokusert situasjon, men helt tydelig til stede når vi setter oppmerksomheten til side og bare gir plass og rom. Rett og slett slapper av et øyeblikk eller to. Vi lever i et samfunn som hyler etter vår oppmerksomhet. Hele tiden. Vi gires opp av bakgrunnsrytmer når vi hører på nyheter. Vi bombarderes av mennesker og institusjoner som alle vi ha oss til å se her, kjøp dette, kom hit! Det har blitt så viktig å gjøre. Så viktig å gjøre at vi har glemt det viktigste – å være. Vi mennesker er skapt slik at vi også behøver fred og ro. Hvis vi ikke sover nok blir vi utbrente og etter hvert syke. Hjernen kobler automatisk og helt naturlig fokusert oppmerksomhet ut med jevne mellomrom. Hele tiden, og uten at vi merker det. Det er viktig å gi intellektet fri av og til. Det er viktig å bare være, å ta seg tid til å dagdrømme, meditere, høre på musikk, la den store roen få sige inn over seg og bare hvile i helheten. Det er da vi lever.
herregud så fint du skriver. kjenner meg godt igjen i denne følelsen..
Skrivesperre er faen meg det verste i verden, spesielt når alt du vil er å skrive. Håper det løsner snarest, hvis ikke så klager jeg ikke for til og med å lese om skrivesperren din er interessant, haha. Du altså!
Jeg har også skrivesperre. Og jeg som skriver på opptaksprøver. *rive seg i luggen*
Liker så godt å klikke meg inn på bloggen din!
Du skriver fremdeles inspirerende om mangelen på ord, Veronica
Velkommen i skrivesperreklubben. Det finnes dog noe fint med den for min del: jeg fotograferer. Og så, når fotosperren kommer, da renner skrivelysten inn i meg igjen, så snart…veldig snart.
Så fint du skriver! <3
Ååå, bli så glad av å se at hvert eneste innlegg bærer med seg kvalitet.
Selv med skrivesperre klarer du å fenge meg med hvert eneste ord du skriver. Du er virkelig helt freaking fucking fantastic, Veronica! Hvis det går an å forelske seg i ordene til en forfatter, så gjør jeg ofte det i tekstene dine, selv om du selv spytter på papyrusen.
Lykke til med skrivesperren, den løsner nok snart <3
Helt enig med hun som skriver over. Selv med skrivesperre skriver du så ærlig, fengende, og du vekker opp tanker som har vært borte en god stund. Jeg har nettopp begynt å lese bloggen din, men det virkelig som du er dønn ærlig, utrolig proff til å skrive, og ikke minst gir du masse inspirasjon! Så takk for at du fikk tankene mine til å fly.
Og lykke til med skrivesperren, det virker nok som det løsner snart!