Anatomi Poesi.

106/365

Det er stille i dag. Mellom ørene, mellom oss. Som om tiden har stoppet og vi har glemt hverandre. Du ligger naken ved siden av meg. Bare en ørliten bevegelse skiller lillefingeren min fra huden din. Huden som fremdeles er spennende, annerledes, men ikke lenger ukjent. Jeg tenkte alltid på det før; hvordan huden din formet seg rundt kroppen din, slukte den. Det var så klart at det er en bekledning av alt du inneholder, alle de personlige formene på hvert minste ledd, som ba om oppmerksomhet, følte seg oversett under den hvite, stramme huden. Jeg så dem, jeg ser. Jeg ser alle scenene, årene, leddene, bena, cellene, alt blodet. Alt som får deg til å fungere. Og du fungerer bra der du ligger, stille og tankefull. Sånne ørsmå mellomrom, millimeteren som skiller oss, er ofte uutholdelig. Kroppene våre passer bedre sammen, enn fra hverandre. Men noen ganger er det avstanden som skaper nærheten, og roen, samtalen.

102/365202/365147/365

 Bildene er linket. Musikk: Shlohmo – Places.

Tweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Facebook

5 Thoughts on “Anatomi Poesi.

  1. åh, hodet mitt bare «jaa-a». nydelig

  2. Åh, seng, hud og lidenskap.

  3. åå, elsker denne bloggen, du inspirer meg så mye hver eneste gang

  4. Dette er en av de fineste tekstene jeg har lest av deg.

  5. Dette kan jeg identifisere meg med så til de grader. Aiai, jeg savner kjæresten min. Han kommer til Paris om en uke! Da skal jeg nyte nærheten og avstanden om hverandre, hihi.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation