Anatomi Poesi.
Det er stille i dag. Mellom ørene, mellom oss. Som om tiden har stoppet og vi har glemt hverandre. Du ligger naken ved siden av meg. Bare en ørliten bevegelse skiller lillefingeren min fra huden din. Huden som fremdeles er spennende, annerledes, men ikke lenger ukjent. Jeg tenkte alltid på det før; hvordan huden din formet seg rundt kroppen din, slukte den. Det var så klart at det er en bekledning av alt du inneholder, alle de personlige formene på hvert minste ledd, som ba om oppmerksomhet, følte seg oversett under den hvite, stramme huden. Jeg så dem, jeg ser. Jeg ser alle scenene, årene, leddene, bena, cellene, alt blodet. Alt som får deg til å fungere. Og du fungerer bra der du ligger, stille og tankefull. Sånne ørsmå mellomrom, millimeteren som skiller oss, er ofte uutholdelig. Kroppene våre passer bedre sammen, enn fra hverandre. Men noen ganger er det avstanden som skaper nærheten, og roen, samtalen.
Bildene er linket. Musikk: Shlohmo – Places.
åh, hodet mitt bare «jaa-a». nydelig
Åh, seng, hud og lidenskap.
åå, elsker denne bloggen, du inspirer meg så mye hver eneste gang
Dette er en av de fineste tekstene jeg har lest av deg.
Dette kan jeg identifisere meg med så til de grader. Aiai, jeg savner kjæresten min. Han kommer til Paris om en uke! Da skal jeg nyte nærheten og avstanden om hverandre, hihi.