Den gang da, nå, alltid.
I en kraftig stripe fra dagslyset, som trenger inn mellom de tunge, gamle gardinene, kan jeg skimte et menneske. Jeg har aldri likt gardiner, foretrekker lys fremfor dunkle hjørner, men dette melankonske lyset, mot hans kropp, gir meg lette tankemønstre, tar meg tilbake til tiden da vi var barn, da vi antastet hverandre offentlig. Tiden da han hvisket skitne dikt langs nakken min, før han lot fingrene skli sakte gjennom det gylne håret mitt. Bildet forsterkes av de monotone, langsomme åndedragene. Brystet som hever seg, fingrene som stadig rykker, fingrene han har hatt i meg i timeslange, vakre netter. Han er fremdeles mystikkens mann, det har hendt at jeg har tatt på meg selv til synet av at han sover. Tanken på den grenseløse fantasien som sirkulerer i han som tynt blod.
Rommet har forandret seg i takt med kjærligheten, anatomien. Vi er eldre, snakker nesten aldri sammen lengre. Møblene vi kastet bort timer med diskusjoner på, som vi til slutt kjøpte med argumenter om gode penetreringsmuligheter, har nå falmet, er plassert lengst inn i hjørnet, bak nye skrivebord og store planter. Jeg er ikke bitter, har godtatt forandringen, setter pris på utviklingen vi deler. Møbler, gjenstander er vakre sånn; viser liv, er fulle av minner.
Jeg går forsiktig over det mørke tregulvet, setter meg i en av stolene og tenner en sigarett. Jeg røyker ikke, men ser verdien av sigarettknitring til dette øyeblikket. Han skulle delt det med meg, men kroppen og tankene jeg skimter gjennom rykningene, er en sentral del av bildet som nå er i ferd med å fremhente følelsene jeg nesten har glemt. For det er som de sier; hverdagen sluker oss, vi glemmer diktene. Derfor, her i mitt eget hjem, skal jeg nå nyte sigaretten som tilhører mannen jeg snart skal vekke for å elske nostalgisk med. Før vi igjen forsvinner til slitsomme ettermiddager og glemmer hverandre. Det gjør ikke noe, for i svake øyeblikk, i lyden av tobakk, vil vi igjen tiltrekkes og være bekymringsløse barn.
Alt jeg har skrevet er fiksjon, bortsett fra det som er sant. Les mer om det, her. / Bildene er linket.
Så altfor vakkert!
<3
Jeg tror du mener «skimte» i stedet for «kimse», hihi – men ellers er dette en god illustrasjon på noe som skjer med så mange, og som sikkert har sin trygghet og sjarm, men som jeg innerst inne aldri ønsker å oppleve.
UPS! Takk, jeg har endret det. Godt du sier ifra. Og ja, jeg er enig. Det er nok en naturlig utvikling. Likevel er det nesten ingen som ønsker å oppleve det.
Shit du skriver jo helt sinnsykt bra! Du er veldig flink til å få fram følelser!
Du skriv så himla bra.
herregud, pike, du er rå til å skrive. og du tørr å skildre sånn helt ekte, og det blir så bra at jeg ikke vet hva jeg skal si.
det er litt som om verden stopper opp på en måte, disse øyeblikka
du får frem presis det du vil få frem, på en måte jeg sjeldent har sett tidligere
Verdifulle øyeblikk i slike situasjoner. Ingen vil vel komme dit, men til en viss grad går ofte forhold i den retningen, men så lenge slike øyeblikk kan dukke opp i ny og ne så må man vel ikke være bekymret, livet er vel slik.
Det er forferdelig sjeldent jeg finner blogger jeg liker hundre prosent. Din blogg er en av de svært få. Jeg liker hvert ord – hver setning – i det du skriver.