World of Mike

"Cause he's a bad boy with a tainted heart"

Da jeg var femten falt jeg for den første «drittsekken,» følelsene tok et balletak om hjertet mitt. Du vet, fjortisfølelsene er brutale, gjør deg blind for omgivelsene. Det var tiden da jeg hadde USAflagg og plakater av Eminem langs veggene, gikk med hettegensere og sakte, men sikkert lot livet hvile på tunge beats og klining. Det var fint. I etterkant, da jeg ble eldre, har de nerdete, forsiktige og ydmyke, banket bajasmannfolka ned i støvlene. Men en gang sjarmert, alltid sjarmert, right? Det er noe sært og spennende med luringene, de som er mann nok til å bære kvinnfolka til fjels og velger små dask fremfor søte kyss i nakken. Det er derfor kanskje ikke så rart at jeg, for et år tilbake, kjente de samme følelsene da jeg veltet over en youtubevideo av drittunger, på over tjue år, som disser hverandre. Skeez TV. Jeg falt ti år tilbake, skapgangsteren pelte seg ut av skapet, og nå, etter et liveshow på lørdag, banker pikehjertet mitt nok en gang for sjarmen ved denne barnslige, mystiske og ukjente undergrunnsgreia som er i ferd med å ta Norge med storm.

Jeg tok nemlig med meg kamera og deilige Vilde til Blå, for å fotografere (les: bli forelsket i deilige drittsekker).

Vi drakk øl, havnet på dagsfylla,

smugtittet på deilige mannfolk,

og tittet nostalgisk på svære boots som sikkert er to størrelser for store.

Skeez har gått fra å være noe for de speiselt interesserte, til nå å bli dekket av VGTV. Profesjonell drittslenging.

Apropos saggebukser.

Jeg er nerd, kan selvsagt navnet på alle battlerne. Litt flaut, mest fint. Adeptmannen gikk mot Hajoken, to vidt forskjellige mannfolk med rimelig like stiler. Funnyguy vs. Funnyguy. Resulterte selvsagt i en funny battle.

Apropos deilige drittsekker.

For oss som titter på videoene virker det hele som en lek. Hvem vil ikke sette pris på å snakke shieet til medmennesker i ny og ned? Da vi stod der, og salen nesten holdt pusten før en battle, forstod jeg hvor forferdelig nervøse gutta er. Over; Gimmik. Stod og trippa i fem minutter mens kamera én går, kamera to går. Til og med publikum ble nervøse. I sekundet han åpnet munnen sank skuldrene seg, og som de sier så pent – han drept’n.

Det er godt å kjenne på stemningen, enten det er en ballettforestilling eller et battleshow. Hele rommet vibrerte i forventninger da Pats One og Bru entra ringen. De konkurrerte nemlig om pokalen og tittelen «Årets Battler.» Forventningene ble mer enn infridd.

Selv om Skeez ikke er noe mamma setter pris på, ka e det du ser på? Skru av den forferdeligheten, er bildet over et godt eksempel på at selv drittunger, over tjue, er harmløse og fine mannfolk. Og det er vel dét som sjarmerer oss? Dette harde skallet som av og til, egentlig veldig ofte, viker for søte smil og mjuke hjerter. Vi vet jo at saggebuksene, drittslengingen og den skitne flørtingen, bare er en skjønn fasade for å skape humor, og noen ganger, ta balletak rundt barnslige og klisjéfylte pikehjerter.

Og med det sagt – Resultatene får du se siden. Men ett resultat kan jeg gi dere – pikehjertet tapte, mannfolka vant.

08. januar 2013 by Veronica Solheim
Categories: Event, Foto | 8 comments