Den evige skattejakten.
Det er godt å komme heim til Oslo og impulser fra mennesker som jeg ser opp til, i det minste kan føle meg likesinnet med. Oslomennesker er på en måte egen rase. Jeg mener, alle er selvsagt individuelle, men samtidig er det en annen form for gruppefølelse. Vi forstår hverandre – til og med uten ord, er vi på samme plan. Det å bo i en urban (jeg våger å kalle Oslo urban) by, hvor vi stadig vekk blir eksponert for all verdens trender og ikke minst møter nye mennesker, gjerne fra verden over, blir man etter hvert vant med å godta forskjeller. Sette pris på dem. Lære.
Jeg blir stadig mer og mer opptatt av å omgås med de som gir meg positiv energi, legger ikke en eneste tanke eller dårlige forsøk på å opprettholde, ha meg unnskyldt – verdiløse vennskap. Når man vokser til, trenger man ikke lenger å holde hender med venninne på skolen, man menger seg med dem som gir oss noe, bidrar til en mer fargerik og enkel hverdag. Møter man folk man ikke klikker med, er det helt greit, man forlater samtalen med et smil, og bare sekunder etterpå lar vi oss fascinere av noen andre. Ingen føler seg såret eller tråkket på, vi bare funket ikke sammen. Det er vel greit det óg? For er det ikke sånn at det er dét livet handler om – å møte mennesker, skape relasjoner, bli skuffet, såret, opplyst, overrasket og sakte, men sikkert plukke med seg skatter som til slutt viser seg å være selve livet?
Mine venner har etter hvert vist seg å være folk som utfordrer meg intellektuelt, overrasker meg i avgjørelser, pusher meg til å være enda mer spontan og enda mer uredd. Jeg har til og med tatt meg selv i å falle for folk som er det stikk motsatte, har verdier jeg ikke verdsetter og bruker hverdagen på unødvendige greier. Dette er ikke meg, tenker jeg, men fasinasjonen svekkes ikke av den grunn. Jeg tror alder og erfaring gjør oss mer interesserte i forskjeller, gjerne også mer opptatte av å søke noe nytt. Ett nytt menneske, uavhengig av interesser og bakgrunn, vil på en eller annen måte være en berikelse i et annet menneskes liv. Å hei, dette mennesket kan mer enn meg, dette vil jeg lære mer om. Eller Æsj, for en ekkel type, sånne folk liker jeg ikke. Eller kanskje jeg vet ikke hvorfor, men dette mennesket gir meg lysten til å lese bøker selv om jeg hater det.
Jeg tror det handler om innstilling, både når det kommer til hvordan vi møter nye mennesker, men óg i hvordan vi lar andre mennesker møte oss. En god venn av meg sier stadig vekk at han ikke ønsker å møte en eneste situasjon med en forventning, for det blir som det blir uansett. Ordene høres tomme ut, men jeg finner dem svært tunge og viktige. Møter man mennesker og livet uten fordommer, kan vi jo bære lære og tjene på møtet med hvert eneste individ og sekund. Og la så være om dette mennesket viser seg å være motbydelig, det kan være at denne motbydeligheten er det du trenger for å kjenne trygghet i hva du tror på, og motsatt. For i bunn og grunn leter vi ikke lenger etter venninner som liker de samme filmene, eller som også velger det sure godteriet før en sleep over. Vi ser etter mennesker som kan berike hverdagen, få oss til å yte det beste av oss selv. Og likhet kan føre til stagnering, mens ulikheter til utvikling. Eller? Det jeg prøver å si er – velg ikke venner etter moralen eller hva du forventer deg, godteriet eller interessene – la deg selv overraske over hvor større og mer betydelig livet kan bli med noen som er annerledes. For alt du vet kan en irritasjon føre til diskusjon og gode samtaler, til og med kanskje over et glass rødvin.
Vi er alle på en evig reise i et liv hvor det i bunn og grunn handler om å overleve. Men hva skjer om vi glemmer overlevelsesinstinktet, og vi lar livet handle om å leve? Finn menneskene du lever godt med. Vær åpen, og plukk med deg de fineste skattene. For med gode venner følger lykken og et godt liv. Det kan jeg personlig skrive under på.
Dette innlegget rettes til alle mine fantastiske venner, som er en deilig blanding av hipstere, rappere, bloggere, byfiser, bondeknøller, dansere, musikere, studenter og loffere. Jeg hadde ikke vært den samme uten. / Bildene er linket til en av mine favoritt flickrs. Nyt meir der.
Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Spesielt i det om vennskap og forventninger/fordommer.
merkar at eg verkeleg begynner å glede meg til oslolivet! lengtar etter å treffe nye, spennande mennesker.
Dette er jo bare knakende vakkert!
Fint, og veldig sant
Jeg fant også ut av det, for noen år siden, at enkelte relasjoner ikke ga meg noe lenger. Det er fint å holde kontakten med folk, men det er ikke alle som beriker en. Jeg elsker å oppsøke og omgi meg med mennesker som tilfører meg noe! Gode, uforutsigbare, berikende venner er det beste som finnes!
Jeg tror det er vanskelig å møte mennesker helt uten fordommer, eller for-forståelser som noen kaller det. Men ideen om å nullstille seg så godt en kan er både viktig og lærerik. Et tankekors er likevel at når man kun oppsøker mennesker som gir en energi og livsglede, så må man også ha noe å gi disse menneskene, da de ofte forventer nettopp det samme som en selv. Interessant tekst som satte i gang mange tanker, takk nok en gang Mike
Jeg snublet akkurat helt tilfeldig over bloggen din, og jeg må si at jeg ble fanget med en gang. Du skriver så utrolig vakkert, jeg klarer nesten ikke å la være å bla videre til neste innlegg. Vær så snill, skriv en bok! Jeg lover å kjøpe den med en gang den blir plassert i bokhyllene.
Også må jeg si at jeg er enig i det du skriver, selvom jeg bare går på videregående så skulle jeg ønske det var sånn i ungdomskulturen også. Jeg er, i motsetning til de fleste av mine medungdommer har jeg intrykk av, mer interessert i å bli kjent med interessante mennesker som beriker hverdagen min fremfor de som har flest venner, har den dyreste parajumperen og blir invitert til de kuleste festene. Jeg er så lei av all denne mainstreamheten og jaget etter popularitet at jeg nesten spyr.
Og igjen, værsåsnill, skriv en bok!
Alt du skriver blir så vakkert, som en sier her på kommentarfeltet: skriv en bok!