To glass med juice og ein benk

Untitled
Like vedsiden av stolen med klærne du aldri gidder å brette sammen, en lampe med hvit skjerm, og noen utklipp fra naturfagboken min, står benken som stadig minner meg på at valget ditt hadde vært enkelt dersom livet hadde presset en slipt kniv mot strupen din; at du, ved en ørliten mulighet, hadde valgt meg bort. Sannheten er at du fremdeles sammenligner meg med henne. Selv når vi elsker, hver gang jeg gjør mitt ytterste for å tilfredsstille ditt indre begjær. Selv da er det som om det ligger et tomt rom av uforløst savn mellom oss. I glippen mellom brystene mine og ditt. Denne millimeteren med luft, som egentlig er anatomisk fasinasjon for meg, er grunnen til at du snart pakker sakene dine, tar med deg benken i ubehandlet eik, og forlater meg.

Det hadde vært enklere dersom jeg hadde hatt mot til å konfrontere deg med sannheten du har fortrengt. Tiden kommer, selv hos feige jævler som oss. Hver morgen, når du drikker juice fra saftbygda ved kontorbenken på kjøkkenet, og jeg sitter halvnaken og leser en bok du har gitt meg i forsøk på distraksjon, kjemper jeg en kamp om tålmod og selvbeherskelse. For jeg er den feigeste av oss. Jeg vet så inderlig at du kun elsker meg for det røde håret og rulle-rene, for at det minner deg om hun du elsker. Hun du skriver om og gråter over. Jeg er den feige, som lar deg penterere meg i følelser blandet av kjærlighet og sorg. Jeg er feig som godtar hvor feig du er.

Hvorfor vi fortsetter å drikke fra hvert vårt glass, i denne monotone stillheten, tilværelsen, kan vi takke livets ironi for. Jeg er damen du elsket, jeg er hun du sammenligner meg med, men delen du elsket har forsvunnet. Delen du falt for har rast til grunn i takt med samlivet, misnøyen, i takt med faenskapen vi har skapt. Og denne faenskapen og feigheten er det eneste vi kjenner til, det eneste som får oss til å fungere. For det er akkurat det vi gjør – vi fungerer; feige som faen, med hvert vårt glass med juice og lett penetrering i et rom hvor en benk, i ubehandlet eik, er det eneste som er igjen av det vi var.

Bildet er tatt av dyktige Maria Vinterblomst, teksten skrevet i inspirasjon fra Machine Birds – If I (Hør den).

Tweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Facebook

9 Thoughts on “To glass med juice og ein benk

  1. så himla fint

  2. Perfekt om feighet

  3. Miriam on 26. november 2012 at 00:56 said:

    Gåsehud

  4. Leanda Ottosen on 26. november 2012 at 13:02 said:

    Hver gang jeg leser en av dine tekster, er det som om noen setter resten av verden på pause. Fantastisk.

  5. madelene on 30. januar 2014 at 23:10 said:

    au, den stakk veldig hardt inn i hjerterota. du skriver sabla bra!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation