Posttraumatic creativity disorder

that which i loveUO S11

And she’s back again. Som et mandagsbarn, på en tirsdag. / Jeg har praktisk talt isolert meg i en liten visuell verden. Det har vært fint, men mest slitsomt. Likevel fikk jeg levert i dag, like etter trettenførti. Tilbakemeldingene var bra og derfor ferier jeg med mørk kakao, en god bok, musikk, litt magekiling og kanskje en halvbra film på kino. Det er viktig å få et pust i bakken før man trer i gang med et nytt prosjekt. phew.

Det er rart hvor stresset man blir, når hjertet ligger så dypt i arbeidet og hodet så langt utenfor. Det virker som om man svever, nesten. Det hender jeg jobber i flere timer uten å i det hele tatt registrere det. Det er det man så fint kaller flytsonen, på det kreative språket. Flytsonen er visst noe etterlengtet, som terapi. Men noen ganger fjasete, man legger ikke merke til alle feilene man gjør og plustelig sitter man der med noe som er langt fra konseptet og bare ser bra ut. Noen mennesker er rare sånn, er så opptatt av å perfeksjonere arbeidet, glemmer det grunnleggende. Glemmer nesten å puste. Jeg antar at jeg er en av dem. Men hvorfor blir vi så stresset, når vi innerst inne vet at det går bra til slutt?

Pahud Presents - Flash作品發表 - 2011台灣旅拍AquariusUntitled

Det sies at mennesker jobber bra under press, spesielt i kreativt sammenheng. Det er som om hjernen sirkulerer og produserer av seg selv, som om vi nesten ikke klarer å plukke opp alle de bittesmå visuelle tankene som popper frem et sekund, og forsvinner like fort det andre. Det gjelder å holdet hodet kaldt, sier dem. Men det handler vel egentlig om å holde hodet kokende, og samtidig klare å følge med. Notere, føle, produsere. Følge flyten.

Jeg har alltid vært redd for stress, mytene om at det til slutt vil ta livet av deg, men samtidig en meget stressa person. Får hjerteflimmer og utslett på brystkassen idét deadline nærmer seg. Løper i ring, pirker på tankene, pirker på arbeidet, glemmer å spise, gråter. Til slutt faller jeg som et nøste som har blitt trekt helt opp og rotet sammen igjen. En krøll. Sliten krøll, men ofte veldig fornøyd. Krøllfølelsen er det jeg lengter etter. Utmattelsen som er blandet med selvrealisering og nytelse. Som følelsen da du tar det første steget ut i varmen etter en lang flyreise, som sofakroken etter en evig lang joggetur, som sekundene etter klinerier og det som værre er. Som det første åndedraget etter et litt for dypt dykk, som en liten boble som har fylt seg opp av en million tanker og plustelig bare puff. Likevel skulle jeg gjerne vært stresset foruten, alltid klart å puste godt ned i magen og bare se rolig og stabilt frem mot en kald øl og et godt stykke arbeid. Men vi er ikke sånn, vi mennesker. Vi vet det går bra, men klarer aldri å gjennomføre prosessen som planlagt. Er det et minste rusk i veien, går vi på nervene løs og puster og peser, før vi blir små krøller.

Jeg vet ikke hvordan man kan unngå hjerteflimmer og sammenbrudd, det er kanskje en del av dette kreative universet. Kanskje en del av morroa til og med. Jeg mener, jeg kan meditere, puste ned i magen, høre Bon Iver og i værste fall ta meg en sigarett med en som er i ferd med å gå på veggen, men uroen er der, hver eneste gang. Og det er ikke før jeg har levert og fått tilbakemeldinger, at pulsen faller og utslettet gir seg. Det er da jeg igjen faller sammen, og ja, blir en krøll. Jeg må vel kanskje bare slutte å irritere meg over irritasjonene, heller godta og nyte den delen av prosessen også. Det blir vel en vanesak etterhvert? Dessuten er det nok en grunn til at så fryktelig mange ønsker å leve et liv i denne bransjen; du kjenner du lever. Og da er det vel greit da? Vi får hjertebank i ny og ned, litt utslett her og der, men vi kjenner i det minste at vi lever. Og plustelig, etter tårer og tilbakemeldinger, kan man falle sammen som små krøller i deilige kroker. Utmattet, før man bare et par dager etterpå lengter etter nye utfordringer, problemer som skal løses, et hav av stress, en oppgave som aldri blir bra nok, men som alltid blir bra nok til slutt.

Tweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Facebook

5 Thoughts on “Posttraumatic creativity disorder

  1. Åh, slike tidsbestemte kreative prosesser (og særlig slutten på dem) er alltid en påkjenning, men det viktigste er å ha det gøy når man holder på – og at huske at om man gjør sitt beste, blir det alltid bra nok.

  2. å du har så rett! jeg har heller aldri klart å få stressfølelsen helt under kontroll uansett hvor mye jeg puster ned i magen og prøver å senke skuldrene. men så liker jeg det også kanskje litt?

  3. ah, tekstene dine.

  4. Flytsonen <3 Det er en fin sone å være i, men kan være fjasete som du sier. Stress kan være vondt, og jeg er sikker på at man kan dø av det, i det minste bli syk. Men jeg tror det finnes positivt stress også, hvis man får det til. Eller jeg vet ikke om det kalles stress da, når man jobber bra under press altså. Jeg har mange ganger produsert mesterverk (oppgavebesvarelser, politiske innlegg o.l.) under press, jeg har på en måte ikke følt meg stresset da, men mer ivrig.

  5. Du skriv så bra, og så inspirerande. God helg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation