"From worries to warrior"

Untitledself
I går surfet jeg youtube under lunjsen, som vanlig. Falt over et intervju av Kelly Cutrone, til et tilfeldig nettmagasin, og hun vekket meg, nok en gang: forskjellen på ambisiøse damer som klarer seg i bransjen og de som ikke gjør det, er at jenter med ben i nesa, de som er smarte og klarer å holde hodet kaldt under hvert press, og ikke minst ser på nedturer som lærdom og utfordringer, tråkker på dem som legger seg ned og gråter når ting blir vanskelig.

Men hvordan blir vi disse powerdamene? Hvordan klarer vi å svelge klumpen i halsen når verden stritter i mot som en gretten gjeit? Er det tanken, nok en gang, eller må vi bare skjerpe sansene, godta at vi er ufullkomne og alltid under læring? Kanskje hvis vi ser på alt, da mener jeg alt, som livets skole og slutter å tenke på at alt skal være himmelblått og stjerneklart, så setter vi pris på det slaget i trynet i ny og ned? Tar i mot og slår tilbake?

Sucker PunchSkjermbilde 2012-10-14 kl. 19.33.14

Kelly Cutrone ble forbildet mitt i øyeblikket jeg så henne i en episode i The City for noen år tilbake. Hun kjeftet nådesløst på lærlinger som hadde feilet i en enkel oppgave. I bustete hår og sort bekledning var hun powerdama jeg aldri kommer til å slutte å se opp til. Hun er smart, har skrevet boken, som nå er livsguiden min, og selv om hun er nokså sellout noen ganger, er hun sterk, flink, streng, men fremstår som varm og god når det gjelder.

Jeg har alltid vært over gjennomsnittet selvsikker og målbevisst, venner har ledd av hvor trygg jeg fremstår når jeg sier hva målene mine er. Jeg mener, hvorfor ikke? Hvorfor skal andre klare det, og ikke jeg? Da jeg søkte på Westerdals i totusenogelleve hadde jeg ingen plan b. Da jeg ikke kom inn falt jeg i kjelleren, fikk tidenes største søppelsekk tredd over hodet og forble i dette dystre universet i noen uker, før jeg kom på at jeg kanskje trengte det. Jeg landet, ble jordnær og ydmyk, mer realistisk og enda mer målrettet.

Jeg tror mennesker trenger en så kallet reality check i ny og ned, men det betyr ikke at man skal se mørkt på fremtiden, vel? Faktumet er jo, selv om veien er lang og endeløs, og målene skyhøye, så er alt mulig. Ingen er født inn i suksess. Dvs, få er det. Alle må velge å jobbe for det de drømmer om, på samme måte som at alle må være smarte nok til å forstå at utfordringer kommer, og som Kelly sier; er det en ting vi vet, så er det at the world’s gonna take a big bite of your ass, and your gonna have a bad day. We got to take the hit, and find out why it did happen, and learn from it. 

Så enkelt som det. Go get’em tiger!

Tweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Facebook

4 Thoughts on “"From worries to warrior"

  1. Så lenge man er klar over at ting ikke kommer til å bli slengt i fanget ditt, så tror jeg de fleste klarer å nå sine mål. Det er bare å bestemme seg for det. Noen ganger tar det et ekstra år å komme inn på det studiet man vil, andre ganger får man det til på første forsøk. Men det viktigste er å ikke la seg stoppe og ikke miste driven – for da er du lost.

    Kloke ord fra deg som vanlig, Veronica. Takk.

  2. Dette digget jeg! Jeg har dessverre vært en av de jentene som legger seg ned og gråter når ting er vanskelig, men har vokst fra det litt nå :)

  3. åh du har så sykt rett. jeg tror også det er viktig å ha skyhøye mål og tro på at man klarer alt. selv om man kanskje ikke gjør det, for den troen gjør kanskje at man tør å satse. jeg tror også at det er veldig viktig å feile, for etter den kommer suksessen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation