Fordi du er skamfin

Da jeg var liten og var tvunget til å gå rundt med kleine musefletter,  dongrigreier og tøysko, fortalte pappa meg at jeg var den fineste han viste om. Jeg hadde kallenavn som prinsesseveronica, skatten, snupp, snuppeline, vesla, søta. The list goes on. Jeg ble selvsagt instatly en pappajente og selv om jeg ble oppfordret til å kalle han sjefen og the boss tilbake, likte jeg det, og hadde kalt han det uoppfordret. Vi kaller hverandre for sånt fremdeles. Jeg er fremdeles skatten og han sjefen.

Jeg tror det er viktig å opparbeide god selvstillit i tidlig alder, bli fortalt hvor vakker man er selv om sannheten er at sveisen er grusom og genseren værre, for sånne overfladiske greier er jo virkelig ikke hva som definerer skjønnhet. Jeg smilte jo som en kineser og var det lykkeligste barnet i bygda, klart det er vakkert. Barn er ofte heldige sånn; blir konstant minnet på at de er livets gull, men ved et tidspunkt stopper det opp i det sosiale. Plustelig er sveiser og klær ting som må bli sosialt akseptert. Man glemmer kinesersmilet og hva som befinner seg bak overfladiske sømmer og finstrigla hår. Mennesker mobber og stadig flere blir offer for sosiale drittkoder, glemmer at de er prinsesser og forblir skadet i lang tid. Noen for alltid. Har vi glemt hvor skjønnheten egentlig kommer fra?


little later

Wikipedia forteller at skjønnhet er en beskrivelse av eller egenskap ved en person som gir en sanseopplevelse av behag, mening eller tilfredsstillelse. Det er altså ikke noe som er forutbestemt, selv om flere tydeligvis tror de bestemmer om mennesker er fine eller ikke. Noen mennesker fortjener et slag i trynet. Ikke fordi de er så mye værre enn alle andre, men fordi de tydeligvis har mistet seg selv og forstanden et sted mellom usikkerhet og alt for god selvtillit. Det å se ned på andre mennesker er vel bare et håpløst forsøk på forbedre sin egen status og trygghet. Det er de usikre og stakkarslige som mobber. Jeg syns synd på dem også, for et sted har det jo gått virkelig galt. De har helt sikkert ikke en pappa som fortaller dem hvor vakre de er. Greit er det likevel ikke.

 «I et moderne mediesamfunn preget av en seksualisert, visuell popkultur og en ekstrem individualisme, kan vektlegginga på enkeltmenneskers utseende føre til et «skjønnhetstyranni» der jakten på det «perfekte», som forandrer seg med skiftende moter, bli overderevet viktig.» Wikipedia, 2012.

Hvordan kommer vi oss bort fra dette? Trenger vi kanskje et slag i trynet alle mann? Ta et steg tilbake og se på nytt? For wikipedia forteller også at «skjønnhet er i øye på den som ser,» og det er vel der det ligger da; at dersom vi selv velger å føle velbehag, og ser på det som virkelig er vakkert, legger alle sosiale normer og drittregler til sider og vender nesen tilbake til barndommen – da skjønnhet var rare smil, utstråling og lykke. Kanskje vi da også kan se oss selv som vakre, pisse i trynet på de som sier vi ikke er det, og forbli det. Tross morgensveiser og filler, tross slitne forretningsøyner og skeive tenner. For det er jo det som er skjønnhet, er det ikke? Mennesker som er seg selv, har sjarmerende rarheter og bærer kropp og klær med et hevet hodet?!


Ja. Dette er meg, verdens kuleste kid, klar for første skoledag. / ♥ Til Ingrid og alle andre som har hevet seg over mobbere! Dere er så forbanna flinke og fine hele gjengen! 

Tweet about this on TwitterShare on TumblrPin on PinterestShare on Facebook

20 Thoughts on “Fordi du er skamfin

  1. Veldig sant! fint skrevet som alltid.

  2. :) kunne ønske fokuset på utseende var så stort. det er så altfor mange som måler verdien til andre mennesker etter hvordan de ser ut. kan vi ikke alle slutte med dette?

  3. Dette slo rett og slett pusten ut av meg. Så fantastisk bra skrevet! Jeg har selv blitt mobbet gjennom store deler av oppveksten, og hadde/har desverre ikke en pappa som har forteller meg at jeg er verdens fineste, snarere tvert i mot, men jeg er så utrolig takknemmelig og glad over den jeg har blitt, på tross av alt. Jeg har dager hvor jeg har vanskeligheter for å se meg selv som noe annet enn det jeg har blitt fortalt at jeg er, stygg og ekkel, men lykken er at de dagene blir det mindre og mindre av, og jeg kan stadig oppdage nye, god e ting ved meg selv. Det hjalpmeg å innse at skjønnhet ikke har noen form eller farge. Den dagen jeg sluttet å definere skjønnhet som feilfri hud, hvite tenner og flat mage var den dagen jeg begynte å se meg selv i ett nytt lys. Med små øyne og skjev munn.

  4. Sandra on 1. oktober 2012 at 15:32 said:

    Vakkert Mike!

  5. Ballerina on 1. oktober 2012 at 16:24 said:

    Veldig viktig det du skriver om her! Skulle ønske flere kunne tenke slikt, en sånn «verden» vil jeg at mine barn skal vokse oppi! <3

  6. Jasemin on 1. oktober 2012 at 17:16 said:

    ekte og reint. du er så alt for fin, hjernen din tenker så vakkert

  7. veldig fint og veldig sant!

  8. du skriver så vakkert!

  9. Pappaen min var lik som din. Og jeg var pappadalt. Han var stolt far da han sa til alle rundt at dattera hans skulle være modell. Modelljobben var å gå frem og tilbake med ullgensere, for det var nettopp det han jobbet med – garn. Alikevel var han så stolt. Han døde. Og jeg mistet litt av meg selv, og om jeg var vakker. Hadde ikke mammaen min vært tilstedet og konstant påminnet meg om hvor flott jeg er, så hadde nok mobberne tatt kontrollen over meg.

  10. Miriam on 1. oktober 2012 at 22:05 said:

    Jeg hadde også en sånn pappa, inntil for fem år siden. Av og til sier jeg det han sa til meg til meg selv, bare for å ikke drukne helt i samfunnets usannsynlige krav. Takk Mike for nok en nydelig tekst, viktig, verdifullt og nært.

  11. <3 ja, nettopp.

  12. Kjempeflott tekst! Skulle ønske hele verden kunne lese den. Selvtillit er så viktig, helt fra man er liten av. Og du, rå stil på 1. skoledag. Jeg var nesten lik bare at jeg hadde lang snekkebukse og denimjakke i tillegg ;) Hihi <3

  13. Sunniva Lovise on 2. oktober 2012 at 11:13 said:

    Du er for god til å vera sann. Verkelig, du får det sagt!

  14. Veronika on 2. oktober 2012 at 12:13 said:

    Du skriver om så fine og viktige ting; både skitne og rene. Jeg tror hjernen din er et vakkert sted. Forrige uke fikk jeg en mail av jenta som mobbet meg i ti år, hun var fortsatt utrolig lei seg og hadde ikke kommet seg videre. Jeg la alt bak meg for flere år siden. Det er deilig å vite at jeg kom best ut av det, og nå tror jeg faktisk på at jeg er skamfin. Og det er du også, fortsett med det!

    Ps. Det virker som om du har en fin en i livet ditt for tiden, når får vi hilse på? Jeg er spent!

    • Veronica Solheim on 2. oktober 2012 at 16:40 said:

      <3 så vakkert. herregud, bra hun sa unnskyld, det er ikke godt å vite at du har såret noen hardt en gang for lenge siden. viktig å tøffe seg opp og si unnskyld.
      hehe, frøken, jeg har mange fine i livet mitt fortiden ;)

  15. Ida Mari on 2. oktober 2012 at 12:37 said:

    Så utrolig fint og ærlig og sant!

  16. Fantastisk skrevet!

  17. Skulle ønske fleire i verda kunne tenkje slik som dette!

  18. Ingrid Spektor on 2. oktober 2012 at 23:45 said:

    Jeg griner og griner.
    Vet ikke om jeg er Ingriden du dedikerte dette til,men det er noe av det fineste og sterkeste jeg noensinne har lest.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Post Navigation