vi malte veggene hvite
Jeg klarer ikke ta meg sammen, orker ikke strekke fingeren én meter mot høgre for å kjenne støvet fra livet mot fingertuppen. Støvet som har lagt seg som en konstant påminnelse på nederlag og tomme timer på den nesten urørte skrivepulten. Notatene som har forsvunnet under lag med Aftenposten og favorittkopper med størknet teposer i. I måneder har jeg gjemt bort talentet, drømt om å være en annen. Vært en annen. Blant venner og familie, blant meg selv også. I notatboken. Skrevet om saker som underholder alle andre enn meg selv.
Veggene vi malte da vi flyttet hit er ikke lenger hvite. Har skrammer, har forfalt som meg og deg. Sigarettene har lagt et gult filter over hele atmosfæren. Det var vel kanskje det vi ønsket? At rommet skulle leve sammen med oss, at sigarettene skulle være tegn på bekymringsløs idioti, at plantene skulle overvannes hver gang vi pulte og tørke når, ja, du vet, ellers. Plantene er fremdeles frodige, det er kjønnet og lysten din også. Begge vet at det er den eneste grunnen til at jeg ikke pakker koffertene; at du fremdeles puler meg når jeg sier du skal det.
Gjør det noe, tenker jeg. Gjør det noe at kjærligheten vi hadde forfaller og at veggene blir gule? Om et år eller to knuller du en annen og jeg sitter klistret mot en ny skrivepult som skal gi meg romanen jeg har jobbet med i årevis. Om et år eller to røyker jeg sigaretter naken med en annen mann, vanner nye blomster. I skuffene skal novellene fra det første året ligge, da jeg beskrev kjønnet ditt og lidenskapen din som redningen og det er dét jeg skal lese når jeg ser tilbake, og jeg skal glemme skrammene på veggene. For kjærligheten er starten og midten og slutten er slutten.
Fantastisk som alltid.
<3
<3
Du skriv så himla bra, og så levande. Slik at ein kjenner kor vondt det er, eller bra, alt etter kva tekst det er.
hjertelig.
ååå. fine fine fine deg. vondt, vakkert, og veldig deg.
Fint og vondt på samme tid. Og jævlig ærlig. Digger det.
det er så bra at det er vondt.
Takk for fine kommentarer, kjære dere. Husk – det er ikke sikkert at tekstene handler om meg, så ikke overtolk alt. Kanskje jeg er superuærlig, egentlig. Fint likevel, at det fremstår som ærlig fra «karakterer» som snakker. Love u guys.
Liker teksten kjempegodt – fiksjon eller ikke.
så utrolig vakkert, ekte og samtidig vondt.
håper det går bra med deg? <3
Yvonne. Takk. Jada, alt er faktisk veldig veldig fint
nydelig.. så nydelig at det gjør litt vondt
elsker tekstene dine. du gir meg så mye inspirasjon
Så fint at jeg inspirerer deg, Maria. Du vet du inspirerer meg også!
Du skriver så utrolig levende og inspirerende, tekstene dine tar tak og rister liv i leseren. Nydelige bilder også!