bird girls go to heaven
I går kveld ringte pappa meg, fortalte at min fine Oldemor er blitt syk. En vakker, sprek og morsom dame på øyeblikkelig nitti år. Det er vondt, selvom hun helt sikkert klarer seg – jeg kjenner få som er så sta som henne. Aldri om hun skal forsvinne som støv og etterlate seg tomme hjerter helt enda. Jeg satt nok i ro i førti, kanskje sekstiåtte minutter og tenkte på henne. Så på bilder. For bare et år siden, akkurat på denne tiden, sov jeg i de gamle sengene på loftet i det lille huset hennes. Jeg intervjuet henne til en bok jeg lagde om det å være knyttet til et hjem. Hun fortalte, åpenhjertig og engasjerende om alle årene og timene og minnene fra huset. Ektemann, barn, dødsdommer, gleder, sorger, oppturer, nedturer. Noe av det jeg bemerket meg var at hun omtalte tiden rett etter at alle barna hadde flyttet ut, da hun og ektemannen lå på solsenger ute på tunet, som den beste tiden. Vi kom i kjølt vann. Jeg forstod ikke hva det betydde, bare nikket, tenkte det var fint, men det betyr vel at hun var tilfreds. Ingenting er finere enn det, å kjenne på kroppen at man er tilfreds med tilværelsen. Ingen barn som maset, ingen svigerforeldre å pleie, ingen dyr å melke, bare meg og mannen min i kjølt vann.
Jeg vil ikke vente til jeg pensjonerer meg med å kjenne kjølt vann mot tærne. Jeg vil kjenne eksplosjoner og fyrverkerier og noen ganger stillhet helt inn til ribbena hver eneste dag jeg. Derfor, selvom jeg er ung og langt mindre erfaren enn oldemor vet jeg kanskje hva som frembringer lykken og roen. Kanskje fordi jeg har sett etter det, lenge. Kanskje fordi jeg bestemte meg for å fotografere ting fordi jeg da plutselig fikk øynene opp for vakre hverdagslige ting. Som ripsbær og egg til frukost og sollys i persienner og nytraktet kaffe og skeive hårfletter og majestetisk musikk og sårbarhet og det å la seg selv gråte og fine oldemødre og gamle fotografier og blomsterknupper i februar og sommerfugler man får når man bestiller tur til ukjente steder og det å våkne inntil noen som ler med deg og lyset og tåke og ukjente menn som ler og nybakte foreldre og skjelvende stemmer og pianolyder også når ingen spiller og blomsterbuketter og årets første iskrem og fregner på pikeneser og solbrendte skuldre og livet. For selvom man er ung og dum og venter kan man lære av gamle damer med hvitt hår og oldemorhjerte, og nyte den lille trikketuren man tar, selvom den er lengre enn man ønsker og man skal på jobb like etterpå. Man kan legge barna en time før for å lese tre sider av favorittboken eller stå opp med sola for å spise egg, selvom det er tirsdag og være birdgirl og la seg selv fly og leve selvom det regner og det er lenge til helg.
I am a bird girl now
I’ve got my heart
Here in my hands now
I’ve been searching
For my wings some time
I’m gonna be born
Into soon the sky
‘Cause I’m a bird girl
And the bird girls go to heaven
I’m a bird girl
And the bird girls can fly
Bird girls can fly
Bildene er linket.
Musikk: Antony and the Johnsons – Bird Girl.
nydelig, skatten! hun er en god og klok dame! <3
du skriver vakkert. utruleg vakkert.
Skikkeleg fin tekst. Oldemora di høyrest ut som ei veldig bra dame. Sender varme tankar.
Oldemoren din er nok stolt av deg
å, den sangen e så fin! Antony and the Johnsons kan sine saker!
Så nydelig skrevet
Heldig du som har hatt en oldemor så lenge og slik du beskriver henne så blir hun nok ved deg veldig lenge <3
Jeg sender mine varmeste tanker til din oldemor <3
Åh, fantastisk fint skrevet <3
Det varmer når du skriver så fint om din Oldemor. Jeg har ikke besteforeldre en gang som har fortalt meg historier eller tatt vare på meg. Så blir alltid så glad når man leser om de som faktisk respekterer og tenker på sine eldre. Utrolig fin tekst!
Du skriver så fint at jeg faktisk ikke har ord. Elsker alt med bloggen din, og har lest og lest nå.
<3 Håper det går bedre med oldemoren din. Oldemødre er så søte. Oldemoren min døde for tre år siden, hun kalte meg alltid for Sondra og lo godt hver gang jeg kom inn døren. Hun bakte oldemorboller som jeg spiste med jordbærsyltetøy, jeg lekte med lego eller bare vandret rundt i huset og stirret på de fine tingene hennes og trakk inn lukten av det sjelfulle huset. Jeg løp rundt i hagen hennes og fikk grønske på klærne, men det er slik man skal gjøre når man er barn. Jeg har ikke vært i huset siden, fordi det aldri kommer til å bli det samme. Fine barndomsminner, jeg vil helst beholde minnene om huset slik det var når hun var der.
Noe av det fineste jeg har lest! Enda ett av innleggene dine som får stjerne på seg i Chrome.
Gamle mennesker er så koselig, de har så mange fine historier å fortelle. Sender oldemoren din varme tanker og håper hun blir fort frisk
Veronica, du er nydelig!
Helt nydelig skrevet! Jeg håper det går fint med oldemoren din!