Hvor sitter du om syv og et halv år? På en benk i en landsby utenfor Paris, i sengen med en som kiler deg de riktige stedene,  alene med en bok i fanget? Det hender at jeg graver meg selv inn i en endeløs tanke om fremtiden, hva om listene jeg skriver fører meg i feil retning? Rett i min egen felle. Spises jeg opp av for mye arbeid,  prioriterer jeg riktig? Helt siden jeg var liten har jeg blitt oppfordret til å følge mine innerste drømmer, la føttene føre meg dit det eksploderer, brenner. Hva om man går feil vei da? Hva om man ikke vet hvor man vil, det eneste man vil er å kjenne lykke på kroppen. Det er rart å tenke på at man kun en sjanse. Et liv. Det ligger løst mellom fingrene våre hele veien, og det er ikke en hemmelighet at det er skjørt. Noen dør. Andre lever uten å leve. Jeg er livredd for å våkne halvgammel og gretten, med bekymringsrynker over øyebrynene og angre på at føttene tok meg til det trygge, det stabile og at jeg et sted på veien glemte drømmene, alle bildene jeg hadde i hodet da jeg var liten og gikk med palmetutt hver eneste dag til skolen. Kastet kongler i snarveien like før jeg var fremme og telte høyt alle jeg ville kysse. Noen kysset jeg, andre lo av meg, da gråt jeg og kastet konglene hardere den dagen.

Fire år, endeløse netter, forjævlige morgener, romantiske ettermiddager. Nå er du borte. Du stod der bare, helt plutselig. I ytterdøren med baggen i armen og katten i den andre. Nå går jeg fra deg. Jeg hører ordene dine enda, stemmen din brast, jeg falt på knær. Livet var over. Jeg grep tak i leggen din og lovet deg å bli bedre, jeg skal ta oppvasken hver dag, re opp sengen. Du gråt, men så rett frem i bokhylla bak meg. Så gikk du og etterlot en forferdelig stillhet som grep om hjertet mitt og livet var over. Ha det, takk for nå, lykke til, du var livet mitt. Faen.

Jeg vet ikke hvor jeg ender opp, eller om jeg noen gang får et knust hjerte i postkassa. Veien er jo her, nå, en to tre fire fem seks. Det viktigste er kanskje å være uredd og holde konglene og drømmene hardt inntil hjertet hvert eneste steg, og så plustelig sitter man kanskje der. På en benk i en ukjent by og kliner med den man har drømt om eller leser boken man gav ut i fjor.

Musikk: Bright Eyes. Bildene er linket.