Some kind of summery

elle

Da jeg vant prisen Beste Inspirasjonsblogger i 2011 hadde jeg blogget i fire år. Når jeg tenker meg om nå, husker jeg verken når eller hvordan det hele startet. Trolig en gang på videregående, da jeg skrev mine første seriøse linjer og fotograferte de oversminket venninne mine, som etterhvert ga en trang til å dele det med noen. Worldofmike har alltid vært mitt fristed, et slags univers hvor jeg har delt overfladiske bekymringer, men også dype og altfor personlige tekster. Jeg har delt mitt tidligere kjæresteforhold, en mislykket forlovelse, et dramatisk brudd, et møte med singellivet og et sterkt møte med elskeren. Sistnevnte igangsatte en lang, intens periode hvor jeg skrev skitnere og oftere enn noen gang. Plutselig ble elskeren kjærleiken og nå bor vi sammen, jeg har endelig falt til ro. I takt med tekstene har jeg postet bilder, fra mitt eget liv eller deilige inspirasjonskilder, og hver eneste dag i minst åtte år har jeg tenkt på dette blogguniverset. Nettsiden som startet som noe helt useriøst, men som med tiden ble meg. 

De siste fem årene har jeg blitt introdusert med ordet bloggeren. Det har ikke plaget meg et sekund, det er tross alt sant. De som kjenner meg vet hvor stor resepekt jeg har hatt for bloggen og hvor sjukt mye tid den har tatt av livet mitt. Vi snakker år. Ikke minst har den forstyrret hver eneste utflukt og reise. Neinei, ikke spis før jeg har tatt bilde, eller det er bedre om du sitter der, lyset er finere, eller kan vi kjøre tre mil denne veien, jeg har hørt det er fine bygninger der. En stund lurte jeg på om jeg i det hele tatt likte å reise og sitte på kafé hver bidige søndag, eller om jeg gjorde det bare for å kunne blogge det. Mine nærmeste har tatt så mange bilder av meg at de fortjener en medalje. For ikke å snakke om kjæresten min, som har blitt beskrevet altfor mange ganger. Eller min mor, som måtte forklare at jeg var kunstner—ikke en skitten, ung jente—til alle vennene sine.

Sannheten er at jeg har holdt ut alle disse årene på grunn av følgende: 1. De trofaste, fantastiske leserne mine. De som har sendt meg brev og lange kort hver eneste høytid eller på helt vanlige hverdager. De som har skrevet lange mailer og takket for at jeg gjorde livet bedre å leve (fyfaen så fint), og til alle de som har stoppet meg på gaten og gitt meg klem fordi de trodde jeg var en venninne, frem til de forstod at jeg var bloggeren og ble knall røde i trynet. 2. Maja Hyggen. 3. Fremtiden: Jeg bestemte meg tidlig for at nettsiden skulle være min portefølge og at når tiden kom, skulle jeg kunne vise den stolt frem til en mulig arbeidsgiver. I fjor vant jeg Årets Blogger og det ble faktisk inngang min til Anti.

Dere har sikkert forstått tegningen. For fire dager siden var jeg så utmattet at jeg følte meg helt død. Vi satt stille rundt middagsbordet og det bare falt ut av meg: Nå slutter jeg å blogge. Ikke en mine. Daniel så på meg og spurte forsiktig om jeg ikke syns det var litt vemodig, da? Brått begynte jeg å gråte. Og det var den fineste avslutningen på det hele, tenker jeg. Det er jævlig vemodig — det har vært hele mitt liv i hvertfall åtte år og jeg har kommet vanvittig langt med denne idiotiske nettsiden. Jeg har elsket og hatet den, den har gjort meg til en bedre skribent, fotograf og kreatør, men nå er tiden inne for å leve og dra på ferier og bruke helgene til alt annet enn kreativitet. Jobben min krever så vanvittig mye av meg at alt annet må ryddes ut av veien. Det siste halvåret har det blitt mange hasteløsninger her inne og jeg mener den og dere fortjener bedre. Å avslutte dette kapittelet for å satse fult på A New Type of Imprint er sykt skummelt og veldig utfordrende. Dog en utfordring jeg er mer enn villig til å ta.

Jeg kommer ikke til å slette nettsiden. Kanskje poster jeg noe igjen, men da er det bare av fri vilje. En tekst her og der, kanskje et fotografi. Tusen hjertelig takk til alle dere som har vært med på denne reisen. Jeg vet noen av dere har vært her helt siden begynnelsen. Dere kan fortsette å følge med på livet mitt gjennom Instagram (@veroniqmike) eller A New Type of Imprint. Jeg hadde ikke vært her jeg er i dag, hvis det ikke hadde vært for dere. Alt godt, inntil videre.

Bildene er tatt av norske Elle Magasinet, som har en liten spalte om meg i nåværende nummer. 

Circles

IMG_7913litenvivinora

Psst. Dette er den aller første sneak peeken på kapittel TO i den tredje utgaven av A New Type of Imprint. Kapittelet settes av Vivi og Nora, to unge og nyutdannede designere og jeg gleder meg vilt til å se hva de tryller frem. Hva er tematikken, spør du kanskje? Sirkler, vel. Du kan lese en lengre artikkel på KF om det nye samarbeidet her. 

In other words: This is the very first sneak peek of Chapter TO in the third issue of A New Type of Imprint. The chapter is set by Vivi and Nora, two young and newly graduated designers—I can’t wait to see the result. Not to mention the cover! And what’s the theme, you might ask? Circles! ‘Simple as that.

Easy like a sunday morning

Babes ♥air of summer

Det utsagnet er så sant. Hvertfall de søndagene jeg ikke er hung over. Foreløpig har jeg ikke spottet en eneste sky på himmelen. Det er en time siden jeg listet meg ut av sengen, kokte den første kaffen, satt meg for å lese i sofakroken (akkurat nå leser jeg Not That Kind of Girl av Lena Dunham. Ventet ganske lenge med den, var litt skeptisk. Likte den fra første setning. Det er noe med Lena og historiefortelling.) Om en halvtime skal jeg jogge en tur, før en dag strippet for planer óg tidenes vær venter. Kanskje dette er dagen jeg klarer å dra med meg mannfolket på skogstur? Eller er det dagen jeg finner nye favoritter på et av Oslos mange loppemarked? Eller er det dagen vi griller i parken, eller tar utepils på Kunstnernes Hus, eller bestemmer oss får å sitte på balkongen og lese hele dagen. Let’s find out. Ha en riktig fin søndag!

In other words: That saying is so true. At least on Sundays I’m not hung over. Currently I have not spotted a single cloud in the sky. It’s an hour since I tiptoed out of bed, made the first cup of coffee, found the coach and read a little (right now I’m reading Not That Kind of Girl by Lena Dunham. Waited quite long with that one, frankly I was a bit skeptical. Enjoyed it from the first sentence. It’s something with Lena and storytelling.) In about half an hour I will go for a job, before a day with no plans and perfect weather awaits. Maybe this is the day I’ll be able to convince my man to take a walk in the woods? Or is it the day I find new favorites at one of Oslo’s many flea market? Or is it the day we barbecue in the park, or charing a cold beer at the Kunstnernes Hus, or decide to just stay on the balcony and read all day. Let’s find out. Have a good one!

Stille Vann

submergeplunge

I går så jeg tilfeldigvis på The Voice og oppdaget den fineste låten og villeste formidlingsevnen jeg noen sinne har hørt. Kjære vene, tårene trillet. 18 år gamle Yvonne, som gråt av nervøsitet før hun gikk på scena, var helt sjukt ekte. Siri Nilsen har skrevet teksten, som jeg aldri har hørt, men som beriket livet mitt på fire minutter.

Jeg måtte hit før jeg forsto at det var galt å dra fra land
Jeg skulle latt ham få seile selv i livsfarlig stillstand
For det som tar forstanden fra en voksen mann
Er ikke storm, men stille vann

Det er ikke du som styrer bølgene, det er de som eier deg
Men du må snu om du synker, finn en annen vei
For det som tar forstanden fra en voksen mann
Er ikke storm, men stille vann

Så ta dine historier og fortell dem til en
Som tror det du sier
Og ta av dine sko som du lar andre danse i
Og gå den lange veien hjem om det ennå er tid
For det som tar forstanden fra en voksen mann
Er ikke storm, men stille vann

For jeg kan dekke over og jeg
Kan lappe sammen og jeg
Kan plukke biter fra alt som er knust
Men ingen kan redde en voksen mann
Som vil forsvinne i stille vann

Urban Gardening

blomster

Med våren følger trangen etter å tilbringe hvert eneste sekund utendørs. I hvertfall så snart helga kommer, etter en lang uke på et bråkete kontor. Leiligheten vår har en stor, deilig balkong vendt inn mot bakgården med sollys fra morgen til kveld — det er klart den trenger dekor og møbler. Helst i går. Jeg har jaktet etter fine utemøbler, alt annet enn rotting og jern, men hei så dyrt det er. Utvalget er også dårlig. Jeg vil ha romantiske tremøbler, som tåler en norsk sommer eller to. Jeg vil ha fine stillaser til blomsterkasser og vinglass med kraklert rødvin. Et benk og et bord jeg kan dele morgenkaffen med min mann ved. Jeg ser det så tydelig for meg, det kommer til å bli sjukt fint.

With spring comes the urge for spending every second outdoors. At least as soon as the weekend comes, after a long week at a noisy office. Luckily, our apartment has a large, lovely balcony facing the backyard with sunlight from early morning till night — it need’s decorations and furniture. Preferably yesterday. I have hunted for fine furniture, anything but what I’ve seen so far, but wow it’s expensive. I want romantic wooden furniture, which can tolerate a Norwegian summer or two. I want fine scaffolding for flowers, plants and forgotten wine glasses. A bench and a table, where I can share your morning coffee with the hubby. I can imagine how it will be, and damn it’ll be so so pretty. 

The power of dressing

OfficeOffice

Noen dager våkner jeg og tenker idag er en riktig dag for både skjorte og dressjakke. Med ett er jeg klar til å ta over både dagen og verden forøvrig. Det er merkelig, hvordan klær skaper selvsikkerhet. Det er nesten trist å si det. Men det er sant, er det ikke? Eller handler det kanskje om hvordan vi bærer dem? En kåpe retter jo oss tross alt opp i ryggen.  Apropos jobb — hverdagen er tilbake for fult, men jeg har ny energi. Det er spennende og det er lite som kan sette meg ut av spill så lenge solen skinner både til og fra jobb. Våren er fantastisk! Vi har booket trettifire intervjuer som settes i gang både i morgen, dagen etter og resten av de kommende ukene. Endelig skal vi snakke med fantastiske mennesker og komme oss ut fra kontorlandskapet. Noen dager føler jeg meg så sjukt heldig. I dag er en sånn dag. Heldig, effektiv og flink. Men kanskje det bare er den corporate outfiten som snakker?

In other words: Some days I wake up and think today is a good day for shirt and coat. Suddenly I was ready to take over both the day and the world. It’s strange, how clothes creates confidence. It’s almost sad to say it. But it’s true, isn’t it? It is perhaps more about how we carry them? Apropos job – the holiday is definitely over, but I’m back with a new energy. It is exciting and there is nothing that can put me out of action, as long as the sun shines both to and from work. Is there anything better than spring? We’ve booked thirty-four interviews that are initiated both tomorrow, the day after and the rest of the coming weeks. Finally we’ll talk with wonderful and inspiring people and leave this office for some hours. Some days I feel so lucky. Today is one of those days. Lucky, efficient and skilled at what I do. But maybe it’s just the corporate outfit that speaks?

Wearing: ZARA coat | HM Pants | RiverIsland Loafers | Givenchy Bag | TomWood Jewellery 

Spring Fling

Last days of easterRibbLast days of easterLast days of easterLast days of easterLast days of easterLast days of easterLast days of easterLast days of easterLast days of easterLast days of easterLast days of easter

Ca sånn har jeg tilbringt de siste dagene: ruslende gatelangs i Oslo. Våren har endelig kommet og jeg er superklar for å jobbe igjen i morgen. Gira og glad! Håper dere også har hatt en fin påske?

In other words: How I’ve spent the last couple of days: strolling the streets of Oslo. Spring has officially arrived and I’m super ready to get back to work to morrow. Re-charged and excited! I hope you’ve enjoyed your holiday as well!

Wearing: Knit Asos | Jeans VelouriaVintage | Nike shoes | LeoWulff Bag | Twist&Tango Glasses

The Valley

pentax mx

Vi tok bussen hjem i år. Det var som forventet akkurat som for ti år siden; nostalgisk, men fryktelig langt. Det er rart hvordan en så massiv natur ikke påvirker meg. Det nyvasket sengetøyet, der i mot, tvinger meg til å gi fra meg bittesmå gledeshyl. Det lukter barndom og trygghet. I går kveld tok jeg med meg Daniel på en kveldstur, til et av de fineste utsiktspunktene i hele bygda. Han ble slått i bakken av naturen, jeg satt stille på en staur og betraktet han og naturen. Visste godt hva jeg fant mest magisk. Nå ligger han i sofaen og ser på serie, min bror leser etikk og jeg svarer sporadisk på mail. Jeg husker så godt min far da jeg vokste opp, hvordan han aldri helt klarte å ta ferie. Det er synd, samtidig godt å få gjort litt hver dag. Selv om jeg hadde lovet meg en internettfri-påske. Pytt. Det får bli til sommeren, tenker jeg. I kveld venter reker og hvitvin. Om få dager, kanskje i morgen, kanskje fredag, drar vi tilbake til Oslo for å sove lenge, gå på teater, drikke oss fulle og slappe av de siste dagene. Det er rart, hvordan man blir så sliten av frisk luft og late dager. Nå skal jeg bake brownies, bare for å distrahere meg selv fra å jobbe. Fortsatt god påskeferie!

We took the bus home this year. Nearly seven hours, I tell you. It was as expected the same as ten years ago; nostalgic but horrible long. It is strange how such a massive nature does not affect me. The clean bed sheets, however, makes my childish heart super soft. Last night I showed Daniel one of the finest views, on a small mountain top. He went speechless, I sat quietly on a pole and looked at him and the majestic surroundings. I was sure what I found most magical. Now he lies on the couch, watching series, my brother reads ethics and I’m answering emails. I remember so well my father when I was growing up, how he never quite managed to take a vacation. It is a pity, really, yet good to get a little done every day. Although I had promised myself a holiday off the internet. WE. Tonight shrimps and white wine awaits. In a few days, maybe tomorrow, maybe Friday, we’ll go back to Oslo to sleep late, visit the theater, get drunk and relax. It is strange fresh air and lazy days feels so tiering. Now I’m gonna bake some brownies, just to distract myself from working. I wish you a wonderful holiday. 

Pause

BWBW

En etterlengtet helg nærmer seg. Ikke bare en helg, men en helg uke med avslappning, tid til både familie, kjærlighet, bøker, tanker og følelser. De siste tre dagene har vært tunge, uten å høres altfor dramatisk ut. Det er nesten som om kroppen innstiller seg på ferier litt for tidlig og når Oslo nok en gang ble fylt av snø, ble det straks ekstra tungt å stå opp. Vil ligge inntil en varm kropp frem til formiddagen, vil spise godteri i sengen, vil lese bok til jeg sovner og våkner med ink i panna, vil spille spill, drikke rødvin, gå i joggebukse og slappe av. I morgen starter ferien. Jeg skal til Sogndal med min mann. Vi skal på hytta, nyte hverandre og stillheten. Om en uke starter produksjonen av Volume Three. Men frem til da skal jeg bare tenke på meg selv og hvor sykt godt livet er når man faktisk har tid til å kjenne etter.

In other words: A long-awaited weekend is finally approaching. Not only a weekend, but a full holiday with relaxation. Time to be with family, my love, time to read books, time to think and feel. The last three days have been busy and pretty heavy, without sounding overly dramatic. It’s almost as if the body adjusts itself to the vacations a bit too early and when Oslo were once again filled with snow, it was immediately very hard to wake up each morning. Want to lie in bed next to a warm body until noon, want to eat sweets in bed, want to read a book until I fall asleep and wake up with ink on my forehead, want to play games, drink wine, wear comfy trousers and relax. The holiday starts tomorrow. I’m off to my hometown with my boyfriend. In about a week we’ll start the production of Volume Three. But until then I’ll just think about myself and how widely good life is when you actually have time to feel something.

Wearing: Bag LeoWulff | Nike Sneakers | Weekday Pants | Zara jacket

European Design Award

A weekend in AthensA weekend in Athens

Jeg er tilbake etter en svært hyggelig og spennende helg i Athen. Når jeg landet i Athen torsdag ettermiddag kjente jeg hvor vilt priviligert og heldig jeg følte meg—ikke minst stolt—av å være én av femten i årets European Design Award jury. At min smak, mine erfaringer og meninger er med å trekke frem vinnere av designåret som har gått. Det fine med EDA er at juryen har kun mennesker fra magasinredaksjoner. Vi snakker Eye Magazine fra UK, Dude Magazine fra Nederland, svenske CAP&Design, TYPO fra Praha, italienske Progetto Grafico og mange fler. Sånt skaper bra diskusjoner. Vi jobbet minst åtte timer hver dag, mens kveldene var fylte av vin, gresk mat og gode samtaler om magasinmarkedet i de forskjellige landene. Med andre ord, svært lærerikt for en redaktør. Når det gjelder Athen, fikk jeg sett lite, men her er et knippe bilder jeg fikk tatt til og fra hotellet, samt et bittelite utvalg av nydelige printarbeider.

Read More

Post Navigation